Harmoniske teknikker i "Part I - Opening" - En fyllestgjørende analyse av førstesatsen i «The Sweet Time Suite» fra Kenny Wheelers Music for Large & Small Ensembles

Abstract

I denne oppgaven undersøker jeg «Part I – Opening» for å avdekke harmoniske teknikker anvendt i stykket. Jeg har baserer oppgaven på analyse av stykket samtidig som jeg trukker linjer til annen relevant musikk. Først har etablerer jeg hvilke undersøkelsesområder jeg vil basere analysen på, for så å foreta analysen og diskutere funnene fortløpende. Jeg belyser Wheelers bruk av teknikkene additiv melodi, ambivalent tonalitetsfølelse, taktartsskifter, sekundære akkordprogresjoner, kontrapunkt, skeive basstoner og polyakkorder, og diskuterer hvordan disse bidrar til å styrke særegenheten i Wheelers musikalske uttrykk. Jeg avdekker også mindre omtalte sider ved Wheelers håndverk, som forholdet hans til stemmeføring, valg av akkordtoner og instrumenteringteknikker for storbandbesetningen, og drøfter styrker og svakheter ved valgene han tar. Videre demonstrerer jeg hvordan en slik analyse kan bidra til ens egen kreative prosess, ved å anvende Wheelers teknikker i to av mine egne komposisjoner.

In this thesis, I explore “Part I – Opening” to reveal harmonic techniques used in the piece. I have based the thesis on analysis of the piece while referencing other relevant music pieces. First, I establish what aspects of the music I base my research on, before conducting the analysis and discussing the findings as I go. I elucidate Wheeler’s use of the techniques of additive melody, ambivalent sense of tonality, rhythmic shifts, secondary chord progressions, counterpoint, foreign bass notes and poly-chords, and discuss how these contribute to strengthen the peculiarity of Wheeler’s musical expression. I also uncover less-talked-about aspects of Wheeler’s craft, such as his attitude to voice leading, choice of chord tones and instrumentation techniques for the big band, and argue for the strengths and the weaknesses of the choices he makes. Furthermore, I demonstrate how such an analysis can contribute to one’s own creative process, using Wheeler’s techniques in two of my own compositions.