Vis enkel innførsel

dc.contributor.advisorBakøy, Eva.
dc.contributor.authorBordal, Pourya.
dc.date.accessioned2021-09-14T16:13:47Z
dc.date.available2021-09-14T16:13:47Z
dc.date.issued2021
dc.identifierno.ntnu:inspera:76749986:49035025
dc.identifier.urihttps://hdl.handle.net/11250/2776642
dc.description.abstractI 2019 var kinosaler fylt for å bevitne Disneys nye Løvenes konge. Verket, I motsetning til sin originale versjon fra 1994, bruker en svært avansert dataanimasjonsteknologi - med et ønske om å oppnå fotorealisme. Filmene har identisk handlingsløp og sangnumre, med få unntak. Ved alle odds burde filmen være en lik, om ikke bedre, opplevelse enn dens forgjenger. I midlertidig var ikke dette tilfelle. Filmen så ut til å «mangle emosjoner». Et video essay tydeliggjorde dette med tittelen «the lion king 2019 – a film with no emotion» (Tyson 2020). Hvordan i all verden kan dette stemme? Jeg hevder dette er tett knyttet til presentasjonen av dyrenes ansikt i mise en scene. Noe svært spesielt med originalen er mengden empati vi kjenner for arter og vesener vi i realiteten har liten evne til å relatere til. En nyere film som klarer å oppnå denne paradoksale empatien, er Ex Machina (2014). Her klarer vi å sette oss i situasjonen til en intelligent robot, selv om vi aldri egentlig får bekreftelse på at hun kan oppleve emosjoner. Store deler av filmen er kroppen hennes tydelig ikke-menneskelig, unntatt ansiktet. Ved å anvende kognitiv filmteori, ønsker jeg undersøke hvordan Løvenes Konge (2019) og Ex-Machina (2014) belyser forholdet mellom ansiktet og empati. Teksten består av 3 sentrale deler. Første del er en etablering av et filmteoretisk rammeverk, da det er gjennom denne empirien vil behandles senere i teksten. Først drøftes og reflekteres kort om estetikk og film-spesifikk filosofi generelt – i sammenheng med moderne vitenskap. Herifra forklares tekstens grunnleggende perspektiv, ved å henvise til filmteoretiker Torben Grodals kognitive og evolusjonære perspektiv; PECMA flow. Deretter begrenses fokusområde ved å redegjøre for sentrale begreper i teksten; engasjement, sympati og empati –samt hvordan de brukes i denne teksten. Begrepene diskuteres i lys av filmteoretiker Murray Smiths sympati struktur (Smith 1994) og Margrethe Vaages empati modell (Vaage 2010). Herifra vises til evidens og filmteoretisk verk som underbygger sammenhengen mellom ansiktet og empati. Vektlagt her er filmteoretiker Carl Plantinga som har skilt seg ut i filmvitenskap i henhold til forskning av ansiktet. Plantinga underbygges ved å henvise til Professor i nevrovitenskap Vittorio Gallese. Slik vises det til relevante nevrologiske fenomen, spesielt mirror-neurons (speil-nevroner). Det redegjøres kort for Laura Marks alternative vektlegging av haptiske aspekter ved tilskuerens engasjement. Herifra begynner andre del; Næranalysen, bestående av 1 sekvens fra hver film. Første sekvens er fra løvenes konge. I denne sammenheng er det minimalt med redegjørelse av teknologien brukt, men mer tid på funksjonen og kognitive forklaringer av animasjons filmer generelt. Her diskuteres Grodal og nevrolog Semir Zeki sin konseptualisering av kognitive «reduksjoner». Deretter analyseres sekvensen hvor Simba konfronterer Mustafas døde lik. Ved å bruke det teoretiske rammeverket lagt frem i første del, og ved å sammenligne med opprinnelige versjonen fra 1994, vises det til at filmskaperne hemmer karakterengasjement. Herav begynner analyse av sekvensen fra ex machina, hvor tilskueren blir introdusert til Ava for første gang. Her argumenterer jeg og viser til at filmskaperne tvinger oss til å engasjere med Ava, nærmest kun gjennom ansiktet. For å eksplisitt vise hvorfor filmene er så ulike i sitt karakterengasjement, henvises til Charles Darwin og Gallese sin anvendelse av embodied simulation. Del 3 er en refleksjon av mulige problemer ved min analyse, og kritikk av sentrale kilder anvendt i denne oppgave. Her henvises til feminist-teoretikere Mary Doane og Laura Mulvey. I tillegg evalueres om det, for fremtiden, er måter å konkretisere forholdet mellom kultur og biologi – i sammenheng med filmanalyse. Her henvises blant annet til menneskelig attraksjon mot utseende. Gjennom disse 3 delene, belyser oppgaven forholdet mellom ansiktet og empati.
dc.description.abstractIn 2019, movie theaters were filled to witness Disney's new Lion King. In contrast to its original version from 1994, this version uses a very advanced computer animation technology - with a desire to achieve photorealism. The films have identical action sequences and song numbers, with few exceptions. At all odds, the film should be an equal, if not better, experience than its predecessor. However, this was not the case. The film seemed to "lack emotion". A video essay highlights this with its title: «the lion king 2019 - a film with no emotion» (Tyson 2020). How in the world can this be true? I argue this is closely related to the presentation of the animals' face in mise en scene. Something very special about the original is the amount of empathy we feel for species and beings we in reality have little ability to relate to. A recent film that manages to achieve this paradoxical empathy is Ex Machina (2014). Here we manage to put ourselves in the situation of an intelligent robot, even though we never really get confirmation that she can experience emotions. For much of the film, her body is clearly non-human, except for her face. By applying cognitive film theory, I want to investigate how the Lion King (2019) and Ex-Machina (2014) illuminate the relationship between the face and empathy. The text consists of 3 central parts. The first part aims to establish a film theoretical framework, as it is through this we will analyze the film material. Firstly, I shortly discuss and reflect on aesthetics and film-specific philosophy in general - in the context of modern science. From here, the text's fundamental perspective is explained, by referring to film theorist Torben Grodal's cognitive and evolutionary perspective; PECMA flow. From here the focus area is limited by explaining key concepts in the text; character engagement, sympathy and empathy - as well as how they are used in this text. The concepts are discussed in the light of film theorist Murray Smith's sympathy structure (Smith 1994) and Margrethe Vaage's empathy model (Vaage 2010). Subsequently, reference is made to evidence and film theoretical works that support the connection between the face and empathy. Emphasized here is film theorist Carl Plantinga who has excelled in film-scientific research on the face. Here, the text builds on Plantingas claims by referring to Professor of Neuroscience Vittorio Gallese. This leads to explaining relevant neurological phenomena, especially mirror neurons. In the end of the first part, Laura Mark's alternative emphasis on haptic aspects of the spectator's engagement is briefly explained. From here begins the second part; The close-up analysis, consisting of 1 sequence from each film. The first sequence is from the Lion King. In this context, there is minimal explanation of the technology used, but more time on the function and cognitive explanations of animated films in general. Here, Grodal and neurologist Semir Zekis work are discussed, in light of their conceptualization of cognitive "reductions". The sequence in which Simba confronts Mustafa's dead body is then analyzed. By using the theoretical framework presented in the first part, and by comparing with the original version from 1994, it is pointed out that the filmmakers inhibit character engagement. From this begins analysis of the sequence from Ex machina, where the spectator is introduced to Ava for the first time. Here I argue and point out that the filmmakers force us to engage with Ava, almost only through the face. To explicitly show why the films are so different in their character engagement, reference is made to Charles Darwin. Additionally, Gallese’s application of embodied simulation. Part 3 is a reflection of possible problems in my analysis, and a critique of key sources used in this thesis. Here, reference is made to feminist theorists Mary Doane and Laura Mulvey. In addition, it is evaluated whether, for the future, there are ways to concretize the relationship between culture and biology - in the context of film analysis. Here, reference is made, among other things, to human attraction to appearance. Through these 3 parts, the thesis illuminates the relationship between the face and empathy.
dc.languagenob
dc.publisherNTNU
dc.titleEmpati og ansikt i film: en studie av Løvenes konge (2019) og Ex Machina (2014)
dc.typeBachelor thesis


Tilhørende fil(er)

Thumbnail

Denne innførselen finnes i følgende samling(er)

Vis enkel innførsel