«Man må så for å høste» – en diskursanalyse av Visjon Norge

Abstract

Denne avhandlingen er en diskursanalyse av Visjon Norge, en kristen TV-kanal som hovedsakelig finansieres gjennom økonomiske bidrag fra seere. I 2016 kunne NRK avsløre at Visjon Norge fikk inn over 1 milliard kroner, som for det meste besto av gaveinntekter. Oppfordringen til økonomiske bidrag begrunnes med argumenter utover finansieringen av deres TV-sendinger. Her bruker jeg diskursanalyse for å kartlegge legitimeringsteknikkene for Visjon Norges giverpraksis.

Jeg identifiserer retoriske trekk som viser en diskurs drevet av økonomiske motiver, en diskurs som har til hensikt å komme Visjon Norge til gode gjennom giverpraksisen. Gjennom analysen avdekker jeg to grunnleggende egenskaper med den hensikt. For at seere skal følge oppfordringen til giverpraksis, fordrer dette tillit mellom giver og mottaker. Tilliten Visjon Norge oppnår er et resultat av det diskursive rammeverket som slår ring omkring deres fellesskap. På denne måten skaper Visjon Norge en egen sosial gruppe, som tilbyr medlemmer gruppetilhørighet. I den forbindelse setter Visjon Norge føringer for hva som skal til for å høre til i denne gruppen. For medlemskap i deres innerste sirkel i felleskapet «Visjon Norge-familien», er deltagelse i giverpraksisen et kriterium.

Videre ser jeg på Visjon Norges konfliktpreget diskurs som brukes i kulturkrig, en retorikk rettet mot negative og fiendtlige utgrupper. Effekten av denne retorikken forsterker tilhørigheten og fellesskapsfølelsen for deres egen sosiale gruppe. Gjennom avhandlingens to siste analysekapitler avdekker jeg løfter og forventninger Visjon Norge knytter til giverpraksisen. Diskursen som skaper disse forventningene har to uttrykksformer. Her skiller jeg mellom forventningen knyttet til deltagelse i giverpraksisen, samt de forventningene forbundet med en unnlatelse av dette. Forskjellen utspiller seg i to diskurser, hvor jeg anser den førstnevnte som salgsdiskurs, mens forventingene knyttet til en unnlatelse av giverpraksisen utrykkes gjennom skremselsretorikk. Avhandlingens analyse lar seg derfor dele inn i to deler. Del 1 tar for seg diskursens identitetskonstruksjoner, mens del 2 ser på spesifikke utfall knyttet til giverpraksisen.

This master thesis is a discourse analysis of Visjon Norge, a Christian television channel that is mostly financed by donations from their viewers. In 2016 NRK revealed in a documentary that Visjon Norge received 1 billion kroners, which in most part came from donations. Their donation encouragement is being justified by arguments that goes beyond the mere financing of the TV broadcasting itself. In this thesis I apply discourse analysis to map out the legitimization techniques used by Visjon Norges’ donation practice.

In my thesis I aim to identify rhetorical tendencies showing a discourse driven by financial motives, a discourse aiming to benefit Visjon Norge through a donation practice. The analysis identifies two main attributes pertaining to this purpose. For the viewers to follow up on the donation encouragement there has to be some form of trust between the donator and the receiver. This trust results from the discursive structure meant to establish a social group affiliation, in which Visjon Norge sets the boundaries for who gets to be in or outside of this community. The donation practice is the central criteria.

Then I take a closer look at Visjon Norges’ conflict centered discourse used in culture war. This is a rhetoric aimed at critical and hostile outgroups. The effect of this rhetoric is an enhancement of the sense of affiliation to their own social group. Throughout the last two chapters of this thesis I show the promises and expectations Visjon Norge attaches to the donation practice. The discourse that establishes these expectations have two forms of expression. I distinguish between one pertaining to the participation in the donation practice, and one to the expectation of the consequences of omitting this practice. The distinction is shown in two discourses: one I regard as a sales discourse, and one of scaremongering rhetoric. The analysis of this thesis can therefore be divided into two parts: part one deals with the identity constructions of the discourse, and part two examines the specific outcomes of the donation practice.