Final height and BMI in juvenile idiopathic arthritis: Results from a Nordic JIA cohort followed for 18 years

Abstract

SAMMENDRAG

Bakgrunn: Juvenil idiopatisk artritt (JIA) er en kronisk sykdom hos barn, hvor vekstavvik er en mulig konsekvens av sykdommen. Vårt mål var å studere slutthøyde og kroppsmasseindeks (BMI) i en nordisk JIA-kohort etter 18 år med sykdom. Vi ønsket i tillegg å undersøke sykdomsrelaterte faktorer assosiert med langvarig vekstpåvirkning.

Metoder: Den nordiske JIA-kohorten bestod av 510 fortløpende inkluderte barn med JIA fra Danmark, Finland, Norge og Sverige, med sykdomsdebut mellom 1997-2000. Barna ble fulgt prospektivt over en periode på 18 år. I denne nær populasjonsbaserte studien ble alle barn ≥18 år med registrert høyde ved 18-års-oppfølgingsvisitten inkludert. Slutthøyde og BMI ble vurdert separat for den totale kvinnelige og mannlige kohorten, samt ut ifra land, sykdomsstatus, medikamenter, og JIA-kategori. Estimerte standardskårer (Z-skårer) for forventet slutthøyde og BMI ble regnet ut ved bruk av nasjonale, alders- og kjønnsspesifikke referanseverdier. Lineære regresjonsanalyser ble brukt for å sammenlikne slutthøyde og BMI mellom undergrupper av JIA for å identifisere mulige faktorer assosiert med vekstpåvirkning.

Resultater: Vi inkluderte 405 av 434 mulige deltakere (93.3%). Vi fant ingen forskjell i slutthøyde mellom vår totale kohort og den generelle populasjon. Gjennomsnittlig slutthøyde for den totale kvinnelige kohorten var 166.1 cm (±7.0), med estimert gjennomsnittlig Z-skår på -0.1 (95% konfidensintervall -0.2, 0.1). Gjennomsnittlig slutthøyde for den totale mannlige kohorten var 179.6 cm (±7.5), gjennomsnittlig Z-skår -0.2 (-0.4, 0.0). Redusert slutthøyde ble funnet i undergrupper av JIA avhengig av sykdomsaktivitet, behandling, og til en viss grad også avhengig av JIA-kategori etter korrigeringer for land, alder og midtforeldrehøyde. Kvinner med pågående biologisk behandling var gjennomsnittlig -2.7 (-4.4, -1.0) cm lavere enn kvinner uten pågående behandling med sykdomsmodifeserende medikamenter (DMARDs). Menn som ikke var i klinisk remisjon uten medikamenter var gjennomsnittlig -4.5 (-6.8, -2.1) cm lavere enn menn i remisjon. Totalt sett tenderte gjennomsnittlige BMI-verdier å være noe lavere enn nasjonale referanseverdier, men vi fant ingen konsistente sammenhenger mellom BMI eller WHO-definerte BMI-kategorier, og sykdomsaktivitet, medikamenter, eller JIA-kategori.

Konklusjon: Etter 18 år med sykdom hadde unge voksne med JIA en slutthøyde og BMI sammenliknbar med referanser fra den generelle populasjonen, men i undergrupper av JIA med høy sykdomsbyrde var påvirket slutthøyde tilstede. Gjentatte målinger av høyde og vekt forblir viktig som ledd i oppfølging av barn med JIA. Målrettet og optimal behandling bør etterstrebes for å unngå permanent tap av slutthøyde.

ABSTRACT

Background: Juvenile idiopathic arthritis (JIA) is a chronic disease in children, where growth impairment is a potential consequence of the disease. Our objective was to study final height and body mass index (BMI) in a Nordic JIA cohort after 18 years of disease. We also wanted to investigate disease-related factors associated with long-term growth impairment.

Methods: The Nordic JIA cohort consisted of 510 consecutively included children with JIA from Denmark, Finland, Norway and Sweden with disease onset between 1997 and 2000, prospectively followed for 18 years. The present close-to population-based study included all children with age ≥18 years and height registered at the 18-year follow-up. Final height and BMI were assessed separately for the total female and male cohort and according to country, disease status, medication, and JIA categories. Estimated standard deviation scores (Z-scores) for expected height and BMI were calculated using national, age- and sex-appropriate reference data. Linear regression analyses were used to compare final height and BMI between subgroups of JIA to identify possible factors associated with growth impairment.

Results: In our study, 405 of 434 (93.3%) available participants were included. We found no difference in final height between the total JIA cohort and the general population. Mean final height for the total female cohort was 166.1 cm (±7.0), with an estimated mean Z-score of -0.1 (95% confidence interval (CI) -0.2, 0.1), while mean final height for the total male cohort was 179.6 cm (±7.5), mean Z-score -0.2 (-0.4, 0.0). Reduced final height was seen in subgroups of JIA depending on disease activity, treatment, and to some degree also depending on JIA category after adjustments for country, age and mid-parental height (MPH). Females with ongoing biological treatment were mean -2.7 (-4.4, -1.0) cm lower than females with no ongoing treatment with disease-modifying anti-rheumatic drugs (DMARDs). Males who were not in clinical remission off medication were mean -4.5 (-6.8, -2.1) cm lower than males in remission. Overall, mean BMI tended to be slightly lower than national references, but we found no consistent associations between BMI or BMI categories according to WHO definitions, and disease activity, medication, or JIA categories.

Conclusion: After 18 years of disease, young adults with JIA reached a final height and BMI comparable to references of the general population, but in subgroups of JIA with high disease burden, impaired final height was present. Repeated measurements of height and weight as follow-up of children with JIA remains important. Treatment should be optimized and targeted with the aim of avoiding permanently loss in adult final height.