Defamiliarization, Conflict and Authenticity: Industrial Heritage and the Problem of Representation

Abstract

This thesis analyzes different forms of industrial heritage with regard to representations of the past. Drawing on case studies in three different cities which have to varying degrees been affected the deindustrialization in the West during the last forty years, the study illustrates the variety and complexity of industrial heritage and the many challenges facing preservationists when industrial production ceases and large areas are left abandoned. Industrial heritage may be understood as a response to the challenge posed by production sites and industrial landscapes that are neither profitable nor aesthetically pleasing. In this sense one might say that the preservation of industrial heritage constitutes a pragmatic method for dealing with decrepit objects made redundant by deindustrialization. Blast furnaces, mines, coke plants, conveyor belts and workshops are registered, evaluated, historicized and valued in ways which establish boundaries between waste and value, between what is worthy of preservation and what might be allowed to pass into oblivion. In this way industrial heritage is always already a form of sanctioned forgetting where some buildings are preserved while others perish. But what principles guide preservation work and what kind of understanding of the past is favored in the ways these former production plants are presented to the general public as cultural heritage? In a suburb outside Dortmund we find the inactive coke plant Kokerei Hansa which closed in 1992. Today the site has been reopened as a public monument and witness of a bygone era which seems both remote and exotic. Trees and plants have settled in the former coke plant making it resemble classical Greek or Roman ruins. In Odda the conflict concerning the preservation of an abandoned smelter has subsided and several buildings have been demolished in order to strike a balance between development and preservation. The situation here is, in clear contrast to Kokerei Hansa, not characterized by a remote and distanced perspective on the industrial heritage. In Blaenavon in South Wales the abandoned coal mine Big Pit has been turned into a museum where the central question concerns the appropriate form of industrial heritage: Who can legitimately claim to speak on behalf of the industrial past in the Welsh coalfield?

I denne avhandlingen analyseres ulike former for industrielt kulturminnevern med vekt på representasjon av fortiden. Gjennom eksempler fra tre byer som i ulik grad har blitt rammet av den store avindustrialiseringen i Vesten de siste førti årene viser studien bredden og kompleksiteten i tungindustriens kulturarv og de utfordringer som møter kulturminnevernet når produksjonen stopper opp og store områder blir liggende brakk. Industrielt kulturminnevern kan forstås som en respons på en av vår tids store utfordringer knyttet til bygningsmasse og industrilandskap som faller utenfor det lønnsomme og det billedskjønne. I en slik forstand er industrielt kulturminnevern en pragmatisk metode for å håndtere det som avindustrialiseringen har gjort overflødig og uvirksomt. Smelteovner, gruver, koksverk, transportkabler og maskinhaller registreres, vurderes, historiseres og verdsettes og slik etableres grensene mellom det bevaringsverdige og det betydningsløse – mellom kulturarv og søppel. Først etter at kulturminnevernet har felt sin dom kan bygningsmasse avvikles på en planlagt, kontrollert og vitenskapelig foreskreven måte. Derfor er kulturminnevernet alltid delaktige i en sanksjonert glemsel der noen bygninger forgår mens andre består. Men hvilke prinsipper ligger til grunn for bevaring og hvilke former for fortidsforståelse kan vi lese av måten produksjonsanleggene presenteres for et større publikum? I en forstad utenfor Dortmund finner vi koksverket Kokerei Hansa som ble lagt øde i 1992 og som i dag er forvandlet til et stort monument over en forgangen tid som virker både fremmed og fjern ved synet av bjørketrær som sprenger seg ut av mellom teglsteinene. I Odda har konflikten rundt den gamle smelteverkstomten stilnet og mange bygninger har blitt jevnet med jorden i et forsøk på å finne en fornuftig balanse mellom vern og utvikling. Her er situasjonen på ingen måte preget av en distansert avstand til industrien og dette har påvirket handlingsrommet til kulturminnevernet. I den lille byen Blaenavon i Wales har en gammel kullgruve fått nytt liv som museum og her dreier spørsmålet om hvem og i hvilken form man kan tillate seg å snakke på vegne av fortiden i en Walisisk kullgruve.