Transitions and projections in the bioeconomy: Lessons for and learning from reflexive governance

Abstract

Summary:

The bioeconomy ideally brings with it major change. It implies that substantial parts or even the entire economy rely on renewable biological resources to sustain society. Worldwide, the political bioeconomy agendas aim to combat several present-day sustainability challenges, such as climate change and increasing resource scarcity. This thesis shows the inherent complexities that a Norwegian bioeconomy transition might entail, with its diverse actors, possibilities and challenges. Moreover, this thesis is also an effort to navigate these complexities, by guiding policymakers and contributing to engaging bioeconomy actors. More specifically I ask, ‘How can we utilise knowledge about past transitions and future projections to achieve reflexive governance of a sustainable Norwegian bioeconomy?'

The analyses take sociotechnical sustainability transitions as their departure point – acknowledging the technological as well as political, economic and socio-cultural dimensions of systems. The studies of two prominent bioeconomy cases – biogas and salmon feed development – revealed the importance of actors’ innovative combinations of resources and ability to utilise institutional changes for furthering change. However, the cases also revealed how their pathways could lead to new, unintended problems. Most importantly, the development of salmon feed showed that the changes represent only ‘weak sustainability,’ one input factor having been substituted for another. The future-oriented aspect of the thesis (survey questionnaire of the Norwegian 'bioeconomists') revealed sector differences in expectations. Biotechnology, forestry and fisheries were notably more positive regarding their own contribution to the future bioeconomy, than agriculture. The participatory foresight exercise using scenario building, cocreated innovative ideas for solutions but also found new challenges that might be encountered in the future bioeconomy, such as social inequality.

In conclusion, this thesis shows the power capacities of different actors, with structural factors both enabling and constraining these actors in furthering change. Further, we must not take for granted that there exists a unified vision of the bioeconomy, nor that innovations in the bioeconomy can solve major sustainability problems. Indeed, they can lead to further challenges. The bioeconomy is a ‘moving target’ – where the innovations it entails and the sustainability framings that are used to promote it, change with scientific progress and through participatory processes. Thus, both evaluations of past and undergoing transition pathways as well as future projections reveal not only the bioeconomy’s possibilities, but also underlying assumptions and risks coming with new technological innovations. This, together with acknowledging the different actors and their perspectives, as well challenging these perspectives, can help us achieve a more reflexive governance of a sustainable bioeconomy.

Sammendrag:

Bioøkonomien bringer ideelt sett med seg store endringer. Den innebærer at vesentlige deler eller til og med hele økonomien bygger på fornybare biologiske ressurser for å opprettholde samfunnet. Over hele verden har de politiske agendaene for bioøkonomi som mål å bekjempe flere av dagens bærekraftsutfordringer, som klimaendringer og økende ressursknapphet. Denne avhandlingen viser de iboende kompleksitetene som en norsk bioøkonomiomstilling kan medføre, med sine ulike aktører, muligheter og utfordringer. Videre er denne avhandlingen også et forsøk på å navigere i disse kompleksitetene, ved å veilede beslutningstakere og bidra til å engasjere bioøkonomiske aktører. Mer spesifikt spør jeg: 'Hvordan kan vi bruke kunnskap om tidligere omstillinger og fremtidige projeksjoner for å oppnå refleksiv samstyring av en bærekraftig norsk bioøkonomi?'

Analysene tar utgangspunkt i sosioteknisk bærekraftsomstilling - og anerkjenner systemers teknologiske så vel som politiske, økonomiske og sosiokulturelle dimensjoner. Studiene av to fremtredende caser innen bioøkonomi - utvikling av biogass og laksefôr - viste viktigheten av aktørenes innovative kombinasjoner av ressurser og deres evne til å bruke institusjonelle endringer for å fremme endring. Casene viste imidlertid også hvordan veien de er på kan føre til nye, utilsiktede problemer. Aller viktigst, så viste utviklingen av laksefôr at endringene bare representerer 'svak bærekraft', hvor én inputfaktor ble erstattet med en annen. Det fremtidsrettede aspektet av avhandlingen (spørreundersøkelse til de norske 'bioøkonomene') avslørte sektorforskjeller i forventningene. Bioteknologi, skogbruk og fiskeri var spesielt mer positive til sitt eget bidrag til den fremtidige bioøkonomien enn jordbruk. Den deltakende framsyningsøvelsen, ved bruk av scenariobygging, samskapte innovative ideer for løsninger, men fant også nye utfordringer som kan oppstå i fremtidens bioøkonomi, for eksempel sosial ulikhet.

Avslutningsvis viser denne avhandlingen maktkapasiteten til forskjellige aktører, med strukturelle faktorer som både muliggjør og begrenser disse aktørene i å fremme endring. Videre må vi ikke ta for gitt at det eksisterer en enhetlig visjon om bioøkonomien, og heller ikke at innovasjoner innen bioøkonomien kan løse de store bærekraftsproblemene. De kan føre til ytterligere utfordringer. Bioøkonomien er et 'bevegelig mål' - der innovasjonene den innebærer og bærekraftsforståelsene som brukes til å fremme den, endres med vitenskapelig fremgang og gjennom deltakende prosesser. Dermed avslører både evalueringer av tidligere og pågående omstillingsveier, samt fremtidige projeksjoner, ikke bare bioøkonomiens muligheter, men også underliggende antakelser og risikoer som følger med nye teknologiske innovasjoner. Dette, sammen med å anerkjenne de ulike aktørene og deres perspektiver, samt utfordre disse perspektivene, kan hjelpe oss med å oppnå en mer refleksiv styring av en bærekraftig bioøkonomi.