Vis enkel innførsel

dc.contributor.advisorNes, Bjarne Martens
dc.contributor.advisorLoennechen, Jan Pål
dc.contributor.authorGarnvik, Lars Elnan
dc.date.accessioned2021-01-08T08:43:48Z
dc.date.available2021-01-08T08:43:48Z
dc.date.issued2020
dc.identifier.isbn978-82-326-4571-8
dc.identifier.issn1503-8181
dc.identifier.urihttps://hdl.handle.net/11250/2722133
dc.description.abstractAtrieflimmer er en hjerterytmeforstyrrelse som karakteriseres ved rask og uregelmessig elektrisk aktivitet i hjertets forkamre. Tilstanden er meget utbredt med en forekomst på 2-3% i den voksne befolkningen, og middelaldrende og eldre er oftest rammet. Sykdommen er forbundet med økt dødelighet, hovedsakelig på grunn av økt risiko for hjerneslag, iskemisk hjertesykdom og hjertesvikt. I tillegg til de uheldige konsekvensene atrieflimmer har for den enkelte pasienten, utgjør tilstanden en trussel mot folkehelsen og er en stor økonomisk byrde for helsevesenet. I dette prosjektet har vi benyttet data fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) for å undersøke sammenhengen mellom fysisk aktivitet, estimert kondisjon og atrieflimmer. I studie I presenterer vi data på 43 602 menn og kvinner fra HUNT3 studien. Hensikten med studien var å undersøke risikoen for atrieflimmer forbundet med aktivitetsnivå og kroppsmasseindeks, samt å vurdere hvordan aktivitetsnivå påvirket risikoforholdet mellom kroppsmasseindeks og atrieflimmer. Hovedfunnene fra studien viste at personer med fedme hadde betydelig økt risiko for å utvikle atrieflimmer, men at fysisk aktivitet reduserte risikoen betraktelig for denne gruppen sammenlignet med de som var fysisk inaktive. Videre undersøkte vi i studie II sammenhengen mellom estimert kondisjon og atrieflimmerrisiko hos 39 844 menn og kvinner fra HUNT2 og HUNT3. Studien hadde to hovedmål, hvor det ene var å undersøke sammenhengen mellom estimert kondisjon og atrieflimmerrisiko, og det andre var å undersøke effekten av endring i estimert kondisjon fra HUNT2 til HUNT3 på fremtidig risiko for atrieflimmer. Resultatene fra studien viste at menn og kvinner med høyest estimert kondisjon i HUNT3 hadde henholdsvis 31% og 47% lavere atrieflimmerrisiko sammenlignet med menn og kvinner med lavest estimert kondisjon. Videre fant vi at de som hadde økt kondisjonen sin over en 10-års periode fra HUNT2 til HUNT3 hadde omtrent halvparten av risikoen for atrieflimmer sammenlignet med de som hadde redusert kondisjonsnivået sitt. Til slutt i studie III undersøkte vi hvilken påvirkning fysisk aktivitet og estimert kondisjon har på dødelighet og sykelighet hos de som er diagnostiert med atrieflimmer. Våre funn viste at både regelmessig fysisk aktivitet og høyt estimert kondisjonsnivå var assosiert med lavere forekomst av dødelighet og kardiovaskulær sykdom.en_US
dc.description.abstractAtrial fibrillation is a cardiac arrhythmia characterized by rapid and irregular electrical activity in the atria. It is the most common cardiac rhythm disorder with a prevalence of 2-3% in the adult population. Atrial fibrillation is associated with increased mortality, mainly due to increased risk of stroke, ischemic heart disease and heart failure. In addition to the serious burden the disease poses on the individual patient, it represents a major challenge for the public health and health care system. In this project, we have utilized data from the Nord-Trøndelag Health Study (The HUNT study) to investigate the relationship between physical activity, estimated cardiorespiratory fitness and atrial fibrillation. In paper I, we present data on 43 602 men and women from the third wave of the HUNT study (HUNT3). The purpose of the study was to investigate the risk of atrial fibrillation associated with different levels of physical activity and body mass index, and to assess how physical activity affected the risk of atrial fibrillation imposed by obesity. The main findings from the study was that people with obesity had a significantly increased risk of developing atrial fibrillation. However, this increased risk was attenuated in obese individuals who undertook regular physical activity. Furthermore, in paper II we investigated the association between estimated cardiorespiratory fitness and risk of atrial fibrillation in 39 844 men and women from HUNT2 and HUNT3. The study had two primary aims: (1) to investigate the association between estimated cardiorespiratory fitness measured in HUNT3 and atrial fibrillation risk, and (2) to examine the effect of change in estimated cardiorespiratory fitness from HUNT2 to HUNT3 on future risk of atrial fibrillation. The results of the study showed that men and women with the highest estimated fitness had 31% and 47% lower atrial fibrillation risk, respectively, compared to men and women with the lowest estimated fitness. Furthermore, we found that those who increased their fitness over a 10-year period from HUNT2 to HUNT3 had half the risk of atrial fibrillation compared to those who had reduced their fitness levels. Finally, in paper III, we investigated the impact of physical activity and estimated cardiorespiratory fitness on mortality and morbidity in individuals diagnosed with atrial fibrillation. The major findings were that regular physical activity and high estimated cardiorespiratory fitness were associated with lower incidence of mortality and cardiovascular disease in individuals with AF.en_US
dc.language.isoengen_US
dc.publisherNTNUen_US
dc.relation.ispartofseriesDoctoral theses at NTNU;2020:110
dc.titlePhysical activity and cardiorespiratory fitness as determinants of atrial fibrillation incidence and prognosis. Observational findings from the HUNT studyen_US
dc.typeDoctoral thesisen_US
dc.subject.nsiVDP::Medical disciplines: 700en_US
dc.description.localcodedigital fulltext is not availableen_US


Tilhørende fil(er)

Thumbnail

Denne innførselen finnes i følgende samling(er)

Vis enkel innførsel