”Du må føle at du blir møtt”: Hvilke refleksjoner setter en veiledningsprosess i gang, og hva sitter klienten igjen med i etterkant av rådgivningen? Hvordan samsvarer klientens intensjon og resultat?

Abstract

I denne masteroppgaven har jeg fokusert på tre menneskers opplevelse av å være med på en rådgivningsprosess. Hvilke refleksjoner setter veiledningssamtalene ved Arbeidsrådgivningskontoret i gang, og hva sitter klienten igjen med i etterkant av rådgivning ved ARK? Hvordan samsvarer klientens intensjon og resultat?

Jeg har hatt fokus på deres subjektive opplevelse, og forsøkt å finne ut hva som har formet deres oppfatning av rådgivningsprosessen. Jeg har nærmet meg temaet med et fenomenologisk utgangspunkt, med en tanke om at det å ta utgangspunkt i empiri vil være en interessant vei å gå for å utforske disse menneskenes perspektiver.

Gjennom semistrukturerte forskningsintervju har jeg innhentet datamateriale, og har deretter analysert dette gjennom stegvis-deduktiv-induktiv metode. Denne metoden er naturlig å velge med et fenomenologisk utgangspunkt, hvor en beveger seg fra empiri til teori, og ikke omvendt. Gjennom dette arbeidet kom jeg fram til tre kategorier: Tro på egen styrke, relasjon og til slutt vekst og utvikling.

Videre har jeg analysert og presentert kategoriene i sammenheng med relevant teori, og deretter drøftet disse, med forankring i teori.

Til slutt har jeg forsøkt å konkludere med hva de viktigste funnene i undersøkelsen har vært; det ser ut til at det å bli hørt er viktig for veisøkeren, en konklusjon jeg trekker ut fra de analyser og tolkninger jeg har gjort. Det å bli hørt påvirker mine tre informanters oppfatning av rådgivningen: de som har følt seg hørt har også følt et større samsvar mellom intensjon og resultat. I tillegg sier alle noe om relasjonen til veileder, og hvordan en god relasjon mellom rådgiver og veileder har fremmet trygghet og dermed også en god rådgivningsprosess. Til slutt forteller de om hvordan endringsprosessene de har vært igjennom oppleves som skremmende for noen, men for andre nødvendige og gode.

In this thesis, I have focused on three people's experience of being part of a counseling process. What kind of reflections does the counselling process initiate, and what kind of experience is the client left with, when the counselling is over? Is there a correlation between the clients intention and the results they achieve?

I have been focusing on their subjective experience, and tried to find out what has shaped their perception of the advisory process. I have approached the subject with a phenomenological basis, with the idea that reasearch based on empirical data would be an interesting way to discover these people's perspectives.

I have collected data through semi-structured research interviews, and then analyzed this through stepwise-deductive-inductive method. This method is a natural choice from a phenomenological point of view, moving from empiricism to theory and not vice versa. Through this work, I came up with three categories: Faith in own strength, relation and growth and development.

Moreover, I have analyzed and presented the categories in the context of relevant theory. Then I discuss these with grounding in theory.

Finally, I have tried to conclude what the key findings of the study have been. It seems that being heard is important for the client, a conclusion I draw from the analyzes and interpretations I have made. Being heard affect my three informants' perception of the counselingprocess: those who have felt heard also felt a greater consistency between intention and result. In addition, all say something about the relationship with the counselor, and how a good relationship between the counselor and themselves has promoted security and thus a good counseling process. Finally they tell about how they perceive the change processes they have been through as intimidating for some, but, for others, necessary and good.