”Han får meg til å føle meg voksen”: En fenomenologisk studie av hvordan veiledning over lengre tid har bidratt til positive endringer av fire gutters selvoppfatning

Abstract

The purpose of this Master’s thesis has been to look into how guidance over a longer period of time has contributed to positive changes in the self-concept of four teenage boys. To examine their experiences the research is based on qualitative method with a phenomenological approach, where the semi-structured interview was used in order to gain insight into the phenomenon. To analyze the interviews the Grounded Theory research method was utilized. The main themes that emerged from this material were "relationship", "communication", and "the content in the conversations". These categories were useful in order to get an overview and a clearer understanding of the different themes and subthemes that emerged from the material.

To stay as close as possible to the purpose of this thesis and the empirical data, the discussion was organized along the same categories as the empirical material. By taking the most significant findings from the categories I ended up with the theme "recognition as a factor of change". The experience of mutual recognition within the guidance relationships seems to have had profound importance in the process of positive change in the boys’ self-concept. The interviews showed that recognition has a variety of expressions within the guidance relationships; positive acceptance, warmth, availability, practical aid, mutuality, equality, presence, adjustments in the communication strategies, fieldwork, feelings of alliance, credibility, activities, humour, positive focus and direct advice. This shows that recognition in reality is an attitude. These themes and subthemes are being discussed in relation to relevant theory, especially within the existential-humanistic paradigm.

Hensikten med denne masteravhandlingen er å se på hvordan veiledning over et lengre tidsrom har bidratt til positive endringer av fire gutters selvoppfatning. For å undersøke guttenes erfaringer valgte jeg kvalitativ forskningsmetode med en fenomenologisk tilnærming, hvor jeg benyttet det halvstrukturerte intervjuet for å få innsikt i fenomenet. Den konstante komparative analysemetoden ble anvendt for å analysere materialet og dele materialet inn i kategorier. Gjennom analyseprosessen kom jeg frem til at datamaterialet best kunne beskrives ut i fra de generelle temaene ”relasjonsbygging”, ”kommunikasjon” og ”innholdet i samtalene”. Denne strukturelle beskrivelsen viste seg å være nyttig for å systematisere og få oversikt over datamaterialet.

For å være tro mot forskningens problemstilling og empirien valgte jeg i drøftingskapitlet å diskutere endringsfaktorene i samme kategoriinndeling som empirien. Ved deretter å ta utgangspunkt i de mest sentrale aspektene i datamaterialet, endte jeg opp med det overordnede temaet ”anerkjennelse som endringsfaktor”. Veisøkernes erfaringer av gjensidig anerkjennelse i veiledningsrelasjonen ser ut til å ha vært helt avgjørende for de positive endringene som har skjedd med veisøkernes selvoppfatning. Intervjuene viste atanerkjennelsen har kommet til uttrykk på forskjellige måter i veiledningsrelasjonene; aksept, varme, tilgjengelighet, oppfølging, praktisk hjelp, gjensidighet, likeverd, tilstedeværelse, tilpasninger i kommunikasjonen, oppsøkende arbeid, alliansefølelser, troverdighet, aktiviteter, humor, fokus på det som er positivt og direkte råd. Dette viser at anerkjennelse dreier seg om en holdning. Innholdet i kategoriene og anerkjennelse blir drøftet i lys av relevant teori, spesielt innenfor det eksistensialistisk – humanistiske paradigmet.