| dc.description.abstract | Denne avhandlingen er et resultat av et feltarbeid ved en sykehjemsavdeling, der jeg fulgte hverdagen til de som oppholdt seg på avdelingen. Etter å ha gått gjennom utviklingen av eldreomsorgen i velferdsstaten og deretter vist hvilken litteratur jeg finner relevant for feltet, beskriver jeg metoden jeg brukte for å samle inn data. Etter dette følger en presentasjon av sykehjemmet, som jeg har kalt Solgløtt, før analysekapitlene. Avhandlingen handler om hvordan pasientene, ansatte, pårørende og kommunen som eier sykehjemmet blir påvirket av hverandre, i ulik grad og på ulike måter. Dette foregår gjennom formelle regler og rutiner som legger føringer for samhandlingen, men ikke minst gjennom praksisen som man ofte ikke diskuterer, som ikke overføres verbalt mellom aktørene, men gir en ”felles forståelse”.
Jeg har kalt avhandlingen ”Ulikheter gjør en forskjell”. Denne tittelen peker på at de som har tilknytning til avdelingen har ulik kunnskap, noe som fører til at de også har ulik praksis. Jeg har benyttet ulike begreper når jeg har sett på mitt empiriske materiale, for å kunne vurdere det på ulike måter. Dette er blant annet doxa (Bourdieu 1977) og non- diskursiv kunnskap (Giddens1979), og teorier om varebytte (som Mauss 1995 og Lien 2001) og byråkrati (Weber 2000).
Argumentasjonen som bygges opp gjennom avhandlingen bidrar til å gi en forståelse av de ulike aspektene ved hverdagen på Solgløtt, og hvordan det er uklare grenser mellom dem. Jeg beskriver hvordan de som forholder seg til avdelingen har ulike oppfatninger av hvordan hverdagen ved avdelingen skal eller burde være. De ansatte har ulike formeninger om hvordan de skal løse arbeidsoppgavene, avhengig av hva de har fokus på og hvilken betydning de tillegger omsorgen de gir. Tiden var et viktig aspekt ved hverdagen ved avdelingen, som flere av pleierne lot seg styre av. De var opptatt av hvor mye tid de hadde til rådighet når de skulle utføre en oppgave og om tidsbruken var effektiv. Andre pleiere praktiserte heller en tankegang om hva pasienten ønsket i en gitt situasjon, og lot dette styre hvordan de brukte tiden sin. Dette påvirket pasientenes syn på pleierne, og førte til at noen av dem ønsket å vise at de satte pris på hjelpen de fikk ved å gi de ansatte gaver. Pleierne ved avdelingen hadde mange fysiske pleieoppgaver, mens pårørende kunne ta seg av pasienten på en mer emosjonell måte. Pårørende hadde ikke en like fremtredende rolle som de ansatte, men var likevel viktige for samhandlingen. Dette førte til en diffus grense mellom pasientenes hjem og pleiernes arbeidsplass. | nb_NO |
