Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse belyst via mentaliseringsferdigheter og tilknytningskvalitet

Abstract

Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (Borderline personlighetsforstyrrelse, BPD) representerer som oftest store lidelser for personene selv og deres omgivelser. Flere av kjernesymptomene er relatert til sosial mistilpasning og emosjonell dysregulering, som igjen er nært knyttet til mentaliseringsferdigheter som fremmes og formes i tilknytningskonteksten. Forskning viser en overhyppighet av utrygg tilknytning blant mennesker med BPD; desorganiserte/uforløste traumer og tap, og engstelig-ambivalente/overveldede tilknytningsmønstre. Problemstillingen for denne oppgaven er dermed å beskrive utviklingen av BPD i lys av mentaliseringsferdigheter og tilknytningskvalitet, og avslutningsvis si noe om behandling og forebygging.

Forskning viser flere utviklingsganger for BPD, som rimer godt med en uttalt heterogenitet i denne pasientgruppa. Torgersen (2009) advarer mot at forskningsfunn feiltolkes som gen–miljø-interaksjoner, når det kan dreie seg om gen–miljø-korrealsjoner og gen–erfaring/gen–situasjon-korrelasjoner. Blant annet viser tvillingstudier at temperament (spesielt komponentene negativ affekt og impulsivitet) kan medføre økt risiko for både utrygge tilknytningskvaliteter og BPD. Vansker med eksekutive funksjoner er en tidlig risikofaktor for utvikling av BPD. Altså kan det ikke utelukkes at BPD deler felles etiologi med nevropsykiatriske lidelser (slik som ADHD, rusavhengighet, osv.). Psykologiske traumer (misbruk og vold) synes også å utgjøre større risiko enn selve tilknytningskvaliteten. Det kan altså synes som utrygg tilknytning utgjør økt risiko for å utvikle psykisk lidelse, men at personlighetstrekk i større grad bestemmer type lidelse. Dette undergraver ikke betydningen av forebygging og tidlig intervensjon.