Møte med det tause barnet i psykoterapi: Et kasusstudie

Abstract

Tausheten til barn med selektiv mutisme kan betraktes som en forsvarsmekanisme og unngåelsesstratergi for å redusere engsteligheten som barnet opplever i sosiale situasjoner. Det finnes ingen allmenn akseptert standard for behandling av lidelsen, og det er stor mangel på forskning av tilstrekkelig metodologisk kvalitet som kan vurdere effekten av hvilken behandling som er best egnet for disse barna. Det er også mangel på detaljerte beskrivelser av behandlingsforløp. Formålet med oppgaven er å illustrere gjennom et kasusstudie hvilke teknikker og faktorer som var nyttige i behandlingen av et førskolebarn med selektive mutisme, og hvilke som var mindre hensiktsmessige. I terapien blir det avdekket forhold som ser ut til å opprettholde klienten sin selektiv mutisme. Særlig har samspillet mellom barnet og omsorgsgiver en stor betydning. Hovedfokuset ble å redusere klientens engstelighet og gjøre henne tryggere i sosiale interaksjoner. Intervensjonene som ble iverksatt innebar veiledning og psykoedukasjon til omsorgsgiver, leketerapi, defokusert kommunikasjon, samt ulike atferdsteknikker, deriblant desensitivisering. En form for desensitivisering; shaping, ga god effekt. En kombinasjon av humor og aktiviteter som skapte fysiologisk aktivering virket å trigge lydproduksjon.