Den norske utilregnelighetsregel - et for bredmasket nett?: En empirisk studie av et utvalg lovbrytere frikjent etter straffelovens § 44

Abstract

Den norske utilregnelighetsregel har i en årrekke vært gjenstand for debatt. Norsk rettspsykiatrisk praksis er i internasjonal sammenheng trolig alene om å basere seg på et rendyrket medisinsk prinsipp i vurderingen av utilregnelighet. Flere har fremholdt at denne tilnærmingen favner for vidt ved at den baserer skyldspørsmålet utelukkende på et psykiatrisk diagnostisk anliggende. Det har blitt hevdet at det psykologiske prinsipp, hvor det kreves en sammenheng mellom sykdom og handling for at straffrihet skal inntre, er mer rimelig i vurderingen av utilregnelighet. Denne oppgaven tar for seg et utvalg lagmannsrettsdommer hvor en lovbryter er funnet utilregnelig etter straffelovens § 44. Det undersøkes hvorvidt vi etter det medisinske prinsipp gjør straffefri en subgruppe lovbrytere hvor det ikke foreligger en sammenheng mellom psykosen og den kriminelle handling. Dernest undersøkes det om denne gruppen er forskjellig fra gruppen hvor sykdomstilstanden har påvirket den kriminelle handling (gr. 1). Undersøkelsens resultater finner at det mangler sammenheng mellom psykose og handling hos nær en fjerdedel av utvalget. Videre vises det at gruppen hvor sammenheng mellom sykdom og handling ikke foreligger (gr. 2) har større forekomst av narkotikatiltaler. Det er likeledes større forekomst av tidligere- eller pågående hasj- og amfetaminmisbruk i gruppe 2 enn i gruppe 1. Gruppe 1 har på sin side større forekomst av drapstiltaler. Videre er det mer omfattende symptomforekomst i gruppe 1, men forskjellen er ikke signifikant forskjellig fra gruppe 2. Det konkluderes i oppgaven med at det foreligger noe indikasjon for at det medisinske prinsipp representerer en for bredmasket tilnærming.