Effekt av terapeutens perspektivtakning og klientegenskaper for alliansekonvergens i terapi: En eksplorativ studie

Abstract

Empirisk forskning viser at den terapeutiske alliansen er en viktig faktor for behandlingsutfall i psykoterapi. Klienters alliansevurdering er sterkest forbundet med effekt av behandling, foran terapeut og ekstern observatør. Siden studier viser en betydelig divergens mellom klienter og terapeuters alliansevurdering, er det viktig å undersøke faktorer som påvirker hvordan terapeuter kan forstå klientens opplevelse av alliansen mer korrekt. En høyere konvergens mellom klient og terapeut vil kunne påvirke effektivitet og forhindre frafall i behandling. Målet med den aktuelle studien var å undersøke om konvergensen mellom uerfarne terapeuter og klienters alliansevurdering ble høyere ved at terapeuten vurderte alliansen ut ifra klientens perspektiv, sammenliknet med terapeutens subjektive vurdering. I tillegg ble ulike moderatorer undersøkt. Data ble hentet fra 218 terapeut-klientpar ved psykologisk poliklinikk NTNU, og analysert ved bruk av Pearsons korrelasjonskoeffisienter. Allianse ble målt ved bruk av Working Alliance Inventory (WAI), mens Symptom Check-List Revised (SCL-90-R) og Inventory of Interpersonal Problems (IIP-64) ble brukt for å måle symptomer. Resultatene viste en høyere konvergens mellom terapeut og klients alliansevurdering for subskalaene bånd og oppgaver ved WAI, når terapeuten vurderer alliansen ut ifra klientens perspektiv. Diagnosen depresjon og kald-dominerende personlighetsstil hadde en modererende effekt på bånd-korrelasjonen mellom klient og terapeut. Resultatene viser at uerfarne terapeuter forstår klienters opplevelse av alliansen mer nøyaktig når de blir bedt om å vurdere dette ut ifra klientens perspektiv. Kliniske implikasjoner og videre forskning diskuteres.