Implementeringen av Edinburgh-metoden i norske helsestasjoner: Implikasjoner i et sosialkonstruksjonistisk perspektiv

Abstract

Kompetanseheving i psykisk helsearbeid i førstelinjetjenesten fremheves fra offentlig hold som en viktig satsing for å redusere økende psykososiale problemer i samfunnet. Som et ledd i denne satsingen har Edinburgh-metoden blitt implementert i 120 norske kommuner. Metoden innebærer kartlegging av fødselsdepresjon hos kvinner og oppfølging med støttesamtaler ved helsepersonell på helsestasjon. Litteratur peker på at det eksisterer tvetydighet omkring helsepersonells rolle i psykisk helsearbeid og i støttesamtaler. I denne oppgaven ble det gjennomført intervjuer med helsepersonell. Det ble anvendt en sosialkonstruksjonistisk teoretisk fortolkningsramme og diskursiv psykologi som metodisk innretning. Oppgaven peker på at helsepersonell i sine beskrivelser, gjennom å trekke veksel på ulike fortolkende repertoar konstruerer, og legitimerer, støttesamtaler på ulike og motstridende måter. Støttesamtaler konstrueres som både individrettede og kontekstrettede. Ved de ulike fortolkende repertoarene ser det ut til at ulike subjektposisjoner gjøres relevante, som underordnet i et kompetansehierarki, eller likestilt i et kompetansefelt. På bakgrunn av funn og lesing av relevant litteratur retter oppgaven et kritisk blitt mot prioriteringen av Edinburgh-metoden til fordel for andre metoder. Det er særlig prioriteringen av støttesamtaler til fordel for psykososiale intervensjoner det stilles spørsmålstegn ved. Det argumenteres for at implementeringen av Edinburghmetoden kan reprodusere hegemoniske diskurser, kan redusere helsepersonells status og kan gjøre forståelser av helsepersonells rolle i psykisk helsearbeid mer tvetydige. En pragmatisk vurdering av intervensjoners konsekvenser etterlyses, samt tilrettelegging for utvikling av utvidede forståelser av psykisk helse og psykisk helsearbeid.