Det Japanske Selvet: En Kvalitativ Studie av den Japanske Selvoppfattelsen, Japansk Selvtillit og Sammenhengen mellom Kultur og Individ

Abstract

Dette er en kulturpsykologisk studie av den japanske selvoppfattelsen og forholdet mellom kultur og individ. Den tar for seg hvordan japanere ser på seg selv i sammenheng med andre mennesker, samt japanernes forhold til selvtillit. Kvalitative data ble samlet inn i Tokyo og Beppu i Japan i form av etnografiske observasjoner og semistrukturerte intervju. Resultatene av dette forskningsprosjektet tyder på at Markus og Kitayamas (1999) karakterisering av det japanske selvet som gjensidig avhengig er upresis på flere områder, da personlig måloppnåelse og frivillig isolasjon fra gruppen er aktuelt for japanerne i enkelte aspekter av deres liv. Forskningen kom også fram til at til tross for at selvtillit ikke har den samme kulturelle betydningen i Japan som i vestlige samfunn, så evaluerer japanerne likevel seg selv ut i fra rolleprestasjoner, innsats og pågangsmot, opprettholdelse av ansikt, og sine relasjoner til inngruppemedlemmer. Resultatene viste også at selvet er åpent for forandring hvis det midlertidig oppholder seg i en ny kulturell kontekst, men at dette ikke nødvendigvis reflekteres i endret atferd hos japanere når de returnerer til Japan på grunn av det normative presset om tilbakeholdenhet som er viktig i japansk kultur. Denne studien tilbyr et nytt perspektiv på Japans kultur og folk, og den foreslår retningslinjer for videre forskning på selv og kultur.

This is a cultural psychological study of the Japanese sense of self and the relationship between culture and individual. It explores how the Japanese view themselves in relation to other people, as well as what self-esteem means to them. Qualitative data was collected in Tokyo and Beppu in Japan including both ethnographic observations and semi-structured interviews. The research results indicate that Markus and Kitayama’s (1999) characterization of the Japanese self as interdependent is inaccurate on several points, because personal goal attainment and voluntary isolation from the group are relevant choices for the Japanese in some aspects of their lives. In addition, the results indicate that in spite of self-esteem not having the same cultural significance in Japan as in western societies, the Japanese still evaluate themselves in relation to role commitment, spirit and enthusiasm, preservation of face, and their relationships with ingroup members. The research also shows that the Japanese self is open to change when temporarily located in a new cultural context. However, this is not necessarily reflected in an alteration of behavior upon returning to Japan, due to a normative pressure of withholding the self that is important to Japanese culture. This study offers a new perspective on Japanese culture and people, and it suggests guidelines for further research on culture and self.