"Se en gang til ...": Personalet i to barnehager sine refleksjoner rundt et videoopptak av et barn med nedsatt hørsel sin deltakelse i interaksjon med andre barn

Abstract

Forskningsspørsmål: «Hva reflekterer personalet i to barnehager rundt et barn med nedsatt hørsel sin deltakelse i interaksjon i lek med andre barn og hvordan kan videovisning være et hjelpemiddel for å fremme refleksjon hos personalet»?

Metode: Dette er en kvalitativ studie der vi har gjennomført dybdeintervju med åtte ansatte fra to barnehager, der det i begge barnehagene er et barn med nedsatt hørsel. Under intervjuene fikk informantene se et videoopptak av et barn med nedsatt hørsel i interaksjon med andre barn som de på forhånd ikke hadde noe kjennskap til. Videoopptaket ble vist til informantene to ganger og etter første visning fortalte de om sine umiddelbare refleksjoner uten oppfølgingsspørsmål. Ved andre gangs visning stanset informantene filmen selv, når de ønsket å si noe.

Resultater: Studien viser at det skjer en endring i informantens refleksjoner etter andre gangs visning av videoopptak. Etter første gangs visning forteller informantene mer overfladisk om det de ser på filmen og mer generelt om barnet med nedsatt hørsel og barnets ressurser som språklige ferdigheter, lekferdigheter og personlighet. Videre forteller de at de oppfatter at barnet samhandler lite med de andre barna, som de beskriver som mer deltakende og samhandlende. Noen påpeker ulike forhold som kan ha betydning for deltakelse, men de går ikke så dypt inn i dette som de gjør ved andre gangs visning av videoopptaket. Ved andre gangs visning reflekterer de mer rundt det som skjer i møtene mellom barnet med nedsatt hørsel og de andre barna. De gir uttrykk for at de blir mer oppmerksomme på at barnet med nedsatt hørsel kanskje ikke oppfatter så mye som de først hadde trodd, og reflekterer over ulike faktorer som ser ut til å påvirke deltakelsen.

Alle informantene gir uttrykk for at intervjusituasjonen med videoopptak som støtte til samtalen fungerer meget godt for å få frem refleksjoner. De sier blant annet at det som skjer mellom barna blir mer tydelig når de ser videoopptaket, og at det er et nyttig verktøy for å få med seg nyanser i kommunikasjon og samhandling mellom barn med nedsatt hørsel og andre barn.

Main question: What does preschool staff at two different preschools observe an impaired-hearing child’s interaction with other children during play? How can the use of video serve as a tool to encourage observation and reflection amongst staff?

Method: This is a qualitative study conducted through in-depth interviews with eight employees from two preschools in which each preschool has a child with impaired hearing. During the interviews, the participants were shown a video of a hearing-impaired child interact with other children with whom they did not know. The video was shown twice. After the first viewing, participants were asked to comment on their observations about the children’s playtime without follow-up questions. During the second viewing, the video was paused along the way as participants stopped when they wished to make comments.

Results: The study revealed that there was a change in the participant's observations during the second viewing of the video. After the first viewing, participant’s observations were more superficial with a general focus on the child with hearing loss and it`s personal resources such as linguistic skills, play skills and personality. Furthermore, participants said that the hearing-impaired child interacted little with the other children, which they described as being more participatory and interactive. Some participants pointed out various factors that they thought may have affected participation, but they did not discuss this as in-depth as they did during the second viewing of the video.

During the second viewing, participant’s comments reflected more in-depth observations of what was occurring during the play session between the hearing-impaired child and the other children. The observations revealed that the participants were more aware that the hearing-impaired child may not have perceived as much as they first thought. They observed various factors that appeared to have influenced participation. All interview participants stated that the second interview scenario encouraged more engaged and in-depth observations.

They further stated that the interaction of the children was more obvious when they viewed the video. They considered this as a useful tool for observing nuances in communication and interaction amongst children with hearing loss and other children.