| dc.description.abstract | Bakgrunn, formål og problemstilling: Internasjonale leseundersøkelser viser at Norge er blant de 9 beste landene i lesing (OECD, 2009). Dette gjelder av alle land deltakende i Pisa undersøkelser gjort av OECD. Det har også vært en nedgang på 32% på antallet elever med lese- og skrivevansker i grunnskolen. Lese- og skriveopplæring begynner allerede i første klasse, hvor det er et krav at elever skal lære seg å lese. Innholdet i offentlige retningslinjer viser at politikerne legger vekt på tidlig intervensjon i skolen, for å sikre at flere elever unngår lese- og skrivevansker (St. Meld. nr. 18, 2010-2011). I denne oppgaven har det vært interessant å undersøke hva som skjer i virkeligheten. Det første formålet med undersøkelsen har derfor vært å belyse hvilke erfaringer lærere i grunnskolen har i forhold til arbeidet med tilrettelegging for elever med lese- og skrivevansker. Elever med lese- og skrivevansker kan også få tilleggsvansker av faglig-, sosial- eller personlig karakter. Undersøkelsens andre formål har vært å finne ut hvilke erfaringer lærere har i forhold til tilleggsvansker for elever med lese- og skrivevansker, også hvordan de arbeider for å sikre mestring og et positivt selvbilde. Problemstillingen lyder som følger: Hvilke erfaringer har lærere i grunnskolen knyttet til utfordringer og tilrettelegging for elever med lese- og skrivevansker?
Metode: Med bakgrunn i problemstillingen har jeg valgt å benytte meg av en kvalitativ forskningstilnærming med semistrukturert forskningsintervju som instrument. Hovedfokuset har vært å få frem lærernes egne opplevelser og erfaringer av virkeligheten. Utvalget består av tre lærere med spesialpedagogisk videreutdanning. Oppgaven bærer preg av et fenomenologisk rammeverk, hvor jeg systematisk har bevegd meg mot det fenomenet jeg ønsket å studere; erfaringer med lese- og skrivevansker i grunnskolen.
Resultater: I undersøkelsen kommer det frem at elever med lese- og skrivevansker ofte kan få følgevansker av faglig-, sosial- og personlig karakter. Forebygging av lese- og skrivevansker i grunnskolen, samt følgevansker, er sentralt for en positiv utvikling hos elevene. Forebygging av personlige og sosiale vansker gjøres ved at lærere i skolen har fokus på faglig mestring, motivering av elever, og prioritering av et inkluderende og likeverdig miljø. At dette arbeidet begynner så tidlig som mulig er viktig, og at leseopplæring starter allerede i første klasse. Alle elever har rett til tilpasset opplæring, og at denne individuelle opplæringen blir prioritert, er særlig viktig for elever med lese- og skrivevansker og dysleksi. Kartlegging av hver enkelt elevs totalsituasjon er avgjørende for hvordan den tilpassede opplæringen vil foregå, samt å avdekke om elevene har lese- og skrivevansker eller må utredes videre i forhold til diagnosen dysleksi. Enten eleven har lese- og skrivevansker eller dysleksi, er det viktig med en stimulerende og hensiktsmessig Tilrettelagt lese- og skriveopplæring, og ofte behøver elevene i begge grupper mye av den samme undervisningen og tilpasningen av lærestoff. At lærerne har fokus på varierte former for lesing, samt ferdighetstrening i forhold til språkets oppbygning er sentralt. I hvilken grad skoler fremmer god lese- og skriveutvikling avhenger av skolens struktur og oppbygning. Større skoler vil ha tilgang til flere personalressurser med trolig ulik utdanningsbakgrunn, mens mindre skoler vil ha færre voksne å ta av. Store skoler innebærer likevel flere elever, og flere med lese- og skrivevansker eller dysleksi, noe som gjør opplæringen avhengig av kompetente lærere og assistenter. Skolen, som har en viktig forebyggingsfunksjon, vil naturlig være opptatt av å senke tallene ytterligere på elever med lese- og skrivevansker. For å få til dette er det viktig med prioritering av lese- og skriveopplæring. Utfordringer her er at elever har ulike vansker av ulik karakter, slik at dette bildet er sammensatt og en utfordring å løse slik at hver enkelt elev får den hjelpen de trenger. | nb_NO |
