| dc.description.abstract | Temaet livskvalitet og sosial kompetanse er høyaktuelt med tanke på skolens innsatsområder. Det gjennomføres mange reformer i den norske grunnskolen fordi det skolepolitisk veksles mellom vektlegging av sosial kompetansebygging og prioritering av karakterer. Fra forskning finner vi flere eksempler på at det finnes sammenheng mellom sosial kompetanse og skoleprestasjoner (e.g. Cobb & Hopps, 1973, Feshbach & Fesbbach, 1987, Green, Forehand, Beck, & Vosk, 1980, Kohn & Rosman, 1973, Lambert & Nicholl, 1977). Vi vet imidlertid lite om hvorvidt god sosial kompetanse fører til lykkeligere elever, eller om det å mestre skolefagene også fører til økt selvopplevd livskvalitet. Det er derfor interessant å undersøke om og i hvilken grad barns generelle sosiale kompetanse påvirker deres livskvalitet og hvilken rolle skoleprestasjoner spiller i denne sammenhengen.
Elever trenger sosiale ferdigheter for å lykkes i livet og skolen. Denne oppgaven ser nærmere på empati, samarbeidsevner, selvhevdelse, selvkontroll og ansvarlighet. Jeg tar utgangspunkt i klasserommet som en sosial arena der barn sammenlikner seg med andre og får bekreftet sin sosiale og akademiske status. Komplementære, utviklingsmessige og hierarkiske relasjoner mellom sosiale mål og læringsmål bidrar med ulike innfallsvinkler til sammenhengen mellom mål og skoleprestasjoner. Tre modeller utviklet av motivasjonsforskeren Kathryn Wentzel blir presentert.
Kan det tenkes at elever som har god sosial kompetanse øker sin livskvalitet fordi de også presterer godt faglig? Eller sagt med andre ord, medierer skoleprestasjoner relasjonen mellom sosial kompetanse og livskvalitet?
I norsk skolepolitikk har skoleprestasjoner og sosial kompetanse vært vekselvis i fokus. Hva bør skolen satse på, å øke elevenes fagkompetanse eller øke den generelle sosiale kompetansen? Resultatene viser sammenhenger mellom elevers sosiale kompetanse, skoleprestasjoner og livskvalitet og i diskusjonsdelen argumenterer jeg for bruk av sosial læreplan i skolen. | nb_NO |
