Spesialpedagogenes oppfatning av sin rolle i en skole for alle: Idealer, realiteter og belastninger

Abstract

I dybdeintervju formidler 11 spesialpedagoger hvordan de opplever arbeidet sitt. Studien tar sikte på å fremskaffe ny forståelse av spesialpedagogenes arbeid og arbeidsforhold i en skole med mål om inkludering. En overordnet målsetting for studien er å kunne si noe om hvordan vi best kan støtte spesialpedagogene i arbeidet og på den måten redusere sykefravær.

Studien er gjort med utgangspunkt i to teoretiske utgangspunkt. De ytre betingelsene for spesialpedagogenes arbeid drøftes med bakgrunn i bl.a. et holistisk teoretisk perspektiv innenfor spesialpedagogikken, der det vektlegges at både individuelle forhold og systemiske forhold må ivaretas og utvikles (Skidmore, 1996, 1999). Spesialpedagogenes indre kognitive og emosjonelle prosesser drøftes med bakgrunn i ulike sosialpsykologiske teorier: Sosial kognitiv teori (Bandura, 1997), teori om forventninger og verdier (Wigfield & Eccels, 1992), teori om dissonant miljø (Rosenberg, 1977, 1979) og teori om kognitiv dissonans (Festinger, 1957). Problemstillingen er som følger: Hvilke erfaringer har spesialpedagoger med å mestre en praksis som balanserer hensynet til individet på den ene siden og individet som en del av et fellesskap på den andre siden? For å få tilgang til spesialpedagogenes erfaringer blir det valgt en sosialkonstruktivistisk og abduktiv metodisk tilnærming til intervjuene.

De sentrale funnene i studien viser til at spesialpedagogene baserer arbeidet på tre gjensidig avhengige dimensjoner: en verdidimensjon som omhandler ønsket om å gjøre det beste for elever med spesielle behov, en profesjonell dimensjon som omhandler deres spesialpedagogiske kompetanse, og en dimensjon av nærhet, som omhandler deres daglige erfaringer sammen med elevene, og den unike innsikten de besitter om enkeltelever. Disse tre dimensjonene danner til sammen grunnlaget for spesialpedagogenes opplevelser av mening og glede i arbeidet. Samtidig gir dette grunnlag for store bekymringer og belastninger.

Spesialpedagogene tror på inkludering som ideal for skolens virksomhet. De erfarer at mange elever med spesielle behov vinner på å ta del i skolens ordinære læringsfellesskap. Samtidig erfarer de at det er umulig å oppnå et nivå for tilpasning i skolens ordinære undervisning som er tilstrekkelig for å imøtekomme elever med store generelle lærevansker og spesifikke vansker. Dermed trer det frem at spesialpedagogene representerer et pragmatisk basert inkluderingsbegrep, som rommer opplæringstiltak både i ordinære læringsfellesskap, i segregerte læringsfellesskap og i individuelle tiltak. Når funnene sammenholdes utledes et mønster av utstøtingsmekanismer, der realiteten for spesialpedagogene er at de praktiserer spesialundervisningen i segregerte opplæringstiltak. Ytre betingelser utfordrer dem på å mestre en praksis som balanserer hensynet mellom individ og fellesskap. Studiens mest sentrale implikasjon utledes til å omhandle spesialpedagogers behov for selvbestemmelse i arbeidet.

Avslutningsvis reises spørsmålet om det med mål om en inkluderende skole er behov for å utdype de tradisjonelle teoretiske perspektivene innenfor spesialpedagogikken. Mens de tradisjonelle perspektivene forklares ut fra begrepene individ og system, viser det seg at det er begrepene individ - fellesskap, mestring – tilhørighet som best dekker spesialpedagogens erfaringer. Disse begrepene er visualisert i en modell, og utleder behovet for et nytt og utvidet systembegrep. På dette grunnlaget løftes den spesialpedagogiske kompetansen frem som en nødvendig forutsetning for en inkluderende skole.