Hvem blir du som fengselsbetjent?: Om holdninger og verdier til de innsatte i fengselsbetjentutdanningens praksisår

Abstract

I denne undersøkelsen presenteres en kvalitativ studie av aspiranters holdninger og verdier til de innsatte knyttet til fengselsbetjentutdanningens praksisopplæring. Datamaterialet er basert på tretti halvstrukturerte intervjuer, og det er gjennomført intervjuer av femten aspiranter - før praksisåret og av femten aspiranter - etter praksisåret.

Etter å ha sammenliknet datamaterialet viser resultatene at det er ingen sammenheng mellom kjønn og holdninger til de innsatte. Det fremtrer heller ingen sammenheng mellom graden av sikkerhetsnivå og holdninger til de innsatte. En forklaring kan være at de fleste av aspirantene i denne undersøkelsen har yrkeserfaring fra fengsler med høyt sikkerhetsnivå, og dermed liten erfaring fra fengsler med lavt sikkerhetsnivå. På bakgrunn av erfaringer fra andre yrker har aspiranter uten erfaring fra fengsel høye forventninger til rehabiliteringsarbeid, dersom de greier å etablere en god kontakt med de innsatte, i tillegg til at de innsatte lytter til råd. Aspiranter som har erfaring fra fengsel har lavere forventninger til rehabiliteringsarbeid. Liten tid til å etablere en god kontakt med de innsatte som har kortvarige opphold i fengsel er en faktor som svekker forventningene til å hjelpe de innsatte som kontaktbetjent.

Resultatet viser at det foreligger en konflikt i yrkesrollen: Aspirantene ønsker på den ene siden å bevare en god kontakt med de innsatte mens de på den andre siden er pålagt å stille seg over den innsatte for å utføre kontrolltiltak. I lys av teorien om kognitiv dissonans vil behovet for å rettferdiggjøre oppgaveutførelsen som kontrollør føre til at aspirantene utvikler negative holdninger dersom de innsatte forsvarer seg – ved f.eks å la være å gjøre som de blir bedt om, eller at de tar til motmæle mot aspiranter som utfører kontrolltiltak. Negative holdninger er lite forenelig med en god kontakt med de innsatte som synes å være en forutsetting for å hjelpe dem i rehabiliteringsarbeidet. De negative holdningene kan også forsterke seg gjennom lavere forventninger til rehabiliteringsarbeid. I tillegg kan holdningene virke i negativ retning ved at de fleste aspirantene velger yrket som fengselsbetjent på bakgrunn av en sikker jobb med gode arbeidsforhold fremfor å arbeide med rehabilitering.

Likevel er det grunn til å tro at aspirantene på bakgrunn av et ønske om å bevare en god kontakt med de innsatte tenderer til å ha positive holdninger til de innsatte. Holdningene kan ytterligere forsterke seg gjennom konkrete kontaktbetjentoppgaver som har vist seg å bevare kontakten med de innsatte. Videre virker holdningene å forsterke seg gjennom aspirantenes erfaringer med forbilledlige fengselsbetjenter som ved å vise åpenhet blir godt kjent med de innsatte, som synes å være en forutsetting for å hjelpe i rehabiliteringsarbeid.