En oppbyggende spesialundervisning: Richard Rortys dannelsesideal i møte med skolens spesialpedagogiske praksis

Abstract

Den liberale ironiker; dette er Richard Rortys (1931-2007) idealfigur. En interessant karakter som er verdt å merke seg for de som befinner seg tumlende rundt i de spesialpedagogiske dannelsesspørsmål. Med denne liberale ironikeren erstatter Rorty konseptet grunnlagsvitenskap med Bildung, eller oppbyggelse som her er den foretrukne betegnelsen. Å få tak på hva denne oppskriften til økt oppbyggelse egentlig innebærer byr på et bemerkelsesverdig filosofisk eksperiment, hvor, sagt med Rortys ord: ”redescribing ourselves is the most important thing we can do” (Rorty, 1979 s. 358-359). Artikkelen tar for seg hvordan et dannelsesideal, basert på en stadig rebeskrivelse, vil kunne virke inn på skolens spesialpedagogiske praksis. For å konkretisere dette er det tatt utgangspunkt i spesialundervisningens to målsettinger; økt likeverd og økt ypperlighet.

Artikkelen forsøker altså å knytte Rorty sitt dannelsesideal opp mot en spesialpedagogisk kontekst, og tar utgangspunkt i følgende problemstilling:

Er dette et dannelsesideal som kan føre spesialundervisningen mot både økt likeverd og økt ypperlighet, eller er dette idealet hovedsakelig en intellektuell, utopisk konstruksjon?

Artikkelen redegjør først for hvordan Rortys dannelsesideal her er forstått. Dette knyttes så opp mot en spesialpedagogisk kontekst gjennom Thomas. M. Skrtic. Han forsøker å beskrive hvordan denne dannelsestradisjonen kan ivaretas i spesialundervisningen. Organisation for Economic Co-operation and Development [OECD] sin rapport; Students with Disabilities, Learning Difficulties and Disadvantages - Policies, statistics and indicators (2007), trekkes inn for å konkretisere en motsats til Rortys dannelsesideal. Problemstillingen drøftes videre ut fra dette bakgrunnsteppet.

Rortys dannelsesideal er vanskelig å få tak på. Beskrivelsene og argumentasjonen kan oppfattes som ambivalente og selvmotstridende. I en spesialpedagogisk kontekst vil en praksis basert på et slikt dannelsesideal dermed vanskelig la seg etterleve. Selv om dannelsesidealet i sin rene form framstår som en intellektuell og utopisk konstruksjon, konkluderes det i artikkelen med at en kan tjene på å gi noe rom for denne oppfatningen av 3

dannelse i den spesialpedagogiske praksishverdagen. Dette kan skape en større sensibilitet ovenfor språkets tilfeldighet og for utviklingspotensialet som eksisterer utenfor normalkonvensjonene. Ikke minst vil dette kunne bidra til individets rett til å skape nye uttrykk, og til å oppleve sine egne vokabularer som likeverdige.