| dc.description.abstract | Mitt utgangspunkt i denne studien er et interaksjonsperspektiv mellom pedagogikken og det menneskeskapte miljøet, som bygger på en grunnleggende antakelse om at det eksisterer et samspill mellom det fysiske rommet og de aktører (her: lærerne) som driver de pedagogiske aktivitetene. Rommet blir dermed et verktøy og en medaktør som griper inn i og påvirker skolehverdagen, og medvirker til hvordan de pedagogiske intensjoner kan realiseres. Det bygde miljøet forstås altså som en faktor som har betydning for den praksis som finner sted. Min antakelse er heller et uttrykk for en oppfattelse av rommet som en medaktør i skolens hverdag, enn et deterministisk uttrykk for sammenhengen mellom rom og lærernes atferd. Slik tillegges den åpne utformingen betydning for det som skjer i skolen, men uten noen årsakssammenheng i den forstand at utformingen automatisk fører til bestemte former for atferd eller handling.
Studiens hovedhensikt er å studere læreres opplevelse av den åpne skolens rom, og derfra kunne bidra til økt bevissthet om det åpne undervisningsrommet.
Våre fysiske omgivelser kan være med på å styre våre valg og i hvilken grad vi involverer oss og samhandler med miljøet (Ulleberg, 2006). Således kan rommets utforming invitere til bestemte aktiviteter. Samtidig vil graden av involvering bestemmes av hvordan de fysiske omgivelser møter aktørenes behov, holdninger og interesser (ibid.). Ulleberg (ibid.) antar videre at når utformingen og innholdet varierer, så vil skolens pedagogiske funksjon også kunne variere; Vi kan se den pedagogiske funksjonen i lys av hva skoleanlegget er tilrettelagt for. Slik utledes utformingen ut fra ønsker eller ideer om funksjoner fra pedagoger, planleggere eller arkitekter. Hvor funksjonell anlegget er, kan forstås som det Ulleberg (ibid.) kaller bruksrelatert fenomen, der brukerne av stedet, ut fra de rammer som er gitt, om disse skaper selvstendige og meningsfulle aktiviteter. Aktiviteter og tilrettelegging for aktiviteter kan planlegges, men det er samtidig mange aktiviteter som skapes på grunnlag av de fysiske rammer som eksisterer (ibid.). Ut fra dette perspektivet vil en kunne si at det gjennom den daglige virksomheten med det åpne skolerommet skapes relasjoner mellom menneske og sted.
Med utgangspunkt i et slikt perspektiv kan en si at læreren har blitt den læreren hun er gjennom erfaringer og bruk av skolerommet hun virker innenfor. Imidlertid kan en ikke forstå disse erfaringene og bruken av rommet isolert, men en må ta i betraktning tidligere erfaringer, holdninger med mer.
En fenomenologisk forståelse av det miljø som omgir oss vektlegger at vi tillegger bygninger og steder mening, samtidig som en slik forståelse kan finne den mening og betydning steder har for oss. Studiens teoretiske rammeverk er i forlengelsen av dette et fenomenologisk perspektiv på sted. Et slikt perspektiv tar utgangspunkt i menneskets opplevelse av landskap, steder og arkitektur, og hvordan samspillet mellom sted, menneske og menneskets konstruksjon av mening anses som grunnleggende for stedsopplevelsen og erfaringen med de fysiske omgivelser (Ulleberg, 2006, s. 87). Det betyr at en kan finne perspektiver på hvordan den åpne skolen som sted kan forstås, og hva slags sted den åpne skolens rom oppleves som. Fenomenologisk perspektiv på sted gir således forståelse for menneskets tilstedeværelse i rommet, eller, på stedet.
Jeg har hentet mye inspirasjon fra Norberg- Schulz’ stedsfenomenologi, som i stor grad bygger på Heideggers filosofi. Norberg- Schulz har med utgangspunkt i denne etablert et begrepsapparat som kan bidra til å forstå arkitekturens og stedets betydning, og som således kan kaste lys over oppgavens problemstilling. Blant annet diskuterer han det fenomenologiske stedsbegrep ved bruk av begreper som genius loci (stedets ånd), stedstap, eksistensielt rom og stedsbruk, samt Heideggers begrep om å bo. Disse begrepene belyses i studien. Norberg-Schulz’ stedsfenomenologi tar utgangspunkt i at stedet ikke er frigjort fra mennesket, men at det er relatert til menneskets bruk og forståelse av det. Stedet har i så måte en eksistensiell betydning for mennesket.
Edward Relph er også opptatt av menneskets tilknytning til steder der det lever, opplever, forstår og finner mening. Han har diskutert stedsbegrepet ved en konstruktivistisk og fenomenologisk tilnærming, og ved bruk av begrepet livsverden, i sin bok Place and placelessness (1976). Relph legger her vekt på blant annet the essence of place, identitet og placelessness som er relevante begrep for studien, og som derfor vil belyses.
Studien bygger på kvalitative forskningsinervju med tre lærere. Jeg plasserer meg med dette innenfor et konstruktivistisk paradigme, der forsker og forskningsdeltaker påvirker hverandre gjensidig (Postholm, 2005).
Bearbeiding av det innsamlede materialet har handlet om gjentatte lesninger av den transkriberte teksten og tematiseringer som jeg har plassert under Kirkebys (2006) kategorisering av skolens rom.
Studien viser ulike opplevelser knyttet til ulike sider ved det åpne rommet. Dette må sees i sammenheng med lærernes erfaringer og utgangspunkt, slik de fremkommer i lærernes narrativer som jeg har utarbeidet. Et sentralt funn i studien er lærernes gjennomgående opplevelse av å ikke bruke rommet, slik de opplever at det i utgangspunktet er tenkt, men at de er bevisst rommets muligheter og potensialer. I en avsluttende drøfting løfter jeg derfor blikket og ser lærernes tilstedeværelse i det jeg har kalt ”mulighetsrommet”. | nb_NO |
