Kampen om arkivarens sjel. Historieforskningen og arkivvitenskapen – fra partnerskap til kløft

Abstract

Hensikten med denne artikkelen er fra et arkivvitenskapelig ståsted å kommentere spørsmål om hvordan forholdet i dag er mellom historievitenskapen og arkivvitenskapen. Bakgrunnen ligger særlig i de markante endringene som har skjedd i forståelsen av og rammene for arkiv og arkivvitenskap gjennom siste del av forrige århundre og frem til i dag. Generelt kan en si at historievitenskapen har fjernet seg fra arkivvitenskapen, mens det parallelt har pågått en tilnærming mellom samfunnsvitenskapene mer allment og arkiv og arkivvitenskap. Når det som lenge i norsk sammenheng var «arkivfag», i dag omtales som arkivvitenskap, er noe av bakgrunnen nettopp de store endringene på feltet i de siste tiårene. Begrepet «arkivvitenskap» har lengre tradisjoner i andre land og på andre språk enn i Norge. Science-forståelsen må imidlertid også sies å ha bredt om seg og blitt alminneliggjort også i disse andre landene fra siste del av forrige århundre. Det er tale om en i faglig sammenheng bred trend som springer ut av fundamentale og dyptgripende endringer både teknologisk og i vitenskapen. Sentrale elementer er den økte distansen mellom arkiv- og historieforskningen kombinert med andre vitenskapers økte interesse for arkiv som fenomen, oppbruddet fra positivismen og det postmoderne gjennomslag, digitalisering og internasjonalisering. I norsk og internasjonal sammenheng er det også tale om et arkivvitenskapelig paradigmeskifte.