Betydningen av sosiokulturell læring i et rehabiliteringsopplegg: En kvalitaitv undersøkelse av hvordan læring skjer i to grupper på rehabilitering

Abstract

Hensikten med denne oppgaven er å få en bedre forståelse av hvordan læring skjer i rehabiliteringsgrupper og hvordan læring kan ha betydning for gruppedeltakernes livskvalitet. Ifølge Lovdata (2011) er rehabilitering det samme som opptrening, og målet er at rehabiliteringsdeltakerne skal kunne oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosialt og i samfunnet. Individuell utvikling og måloppnåelse innenfor disse områdene øker sjansene for forbedret opplevelse av egen livskvalitet hos deltakerne (Næss 2001; WHO 1995).

Jeg har valgt å undersøke hvordan læring skjer i grupper, ved hjelp av sosiokulturell læringsteori. Det sosiokulturelle perspektivet går ut på at sosial samhandling utgjør selve utgangspunktet for individuell utvikling og læring (Dysthe 2001; Vygotsky 1978). Det innebærer at læring skjer i et sosialt samspill som følge av interaksjon mellom individer (Imsen 2005; Hydén 1981; Lave & Wenger 1991; Vygotsky 1965, 1978, 2006; Wertsch 1998). Dersom en ønsker individuell utvikling, er det derfor sannsynlig at man best oppnår dette ved å delta i sosiale samspill med andre mennesker som har andre ferdigheter og erfaringer enn en selv (jfr. Säljö 2001). Dette gjør teorien relevant i forhold til gruppene jeg ønsker å undersøke. Innenfor sosiokulturell læringsteori har jeg valgt å fokusere på tre grunnleggende begreper; kommunikasjon som medierende verktøy, den proksimale utviklingssone og gruppeprosesser, herunder sosial støtte og likemannsforhold.

Jeg har observert undervisningstimer, gruppesamtaler og gymsalaktiviteter hos to grupper som på hvert sitt tidspunkt har deltatt på et fire ukers opphold ved et rehabiliteringssenter. Målet har vært å få en forståelse av hvordan kunnskaper, erfaringer og sosial støtte utveksles mellom gruppenes medlemmer, for å kunne si noe om hvordan læring skjer i grupper. Ved siden av observasjonene har jeg innhentet data fra to spørreskjemaer, hvor deltakerne først oppga hvilke mål de hadde for oppholdet og senere hvorvidt de hadde nådd målene de satte seg. Jeg fant at erfarings- og kunnskapsutveksling blant mennesker som oppfatter seg som likemenn, samt åpenlyse og direkte uttrykk for sosial støtte blant gruppens medlemmer, bidro til fullstendig eller delvis måloppnåelse, samt bedret livskvalitet hos flertallet i begge grupper. Det at de to gruppene var veldig forskjellige i hvordan de uttrykte støtte seg i mellom, fører til at konklusjonen er at det finnes flere mulige veier til individuell læring, måloppnåelse og bedret livskvalitet. Ulike grupper kan på hver sin måte bidra positivt til gruppemedlemmenes læring.