Humanitet, kontroll og tvang : Tvangsmiddelbruk ved Kriminalasylet og Reitgjerdet sykehus, 1895 – 1978

Abstract

Avhandlingen ser på tvangsmiddelbruken ved Kriminalasylet og Reitgjerdet sykehus i perioden 1895 til 1978 og drøfter den opp mot den skiftende forståelsen av hva som ligger i idealet om human behandling på psykiatrisk institusjon. Kriminalasylet og Reitgjerdet lå begge i Trondheim og var nasjonale spesialinstitusjoner for kriminelle og spesielt farlige og vanskelige mannlige pasienter. De to institusjonenes historie er tett sammenvevd.

Tematikken illustrerer det som alltid har vært psykiatriens doble, men riktignok overlappende samfunnsoppdrag: å behandle mental sykdom og gi omsorg til pasientene, samtidig som pasientene, personalet og samfunnet for øvrig skal beskyttes mot potensielt farlige eller forstyrrende handlinger skapt av sykdommen. Bruk av tvang er og har alltid vært psykiatriens viktigste kontrollverktøy. Pasienter kan bli tvangsinnlagt på institusjon, og innlagt på institusjon kan pasientene bli underlagt en rekke tvangstiltak og tvangsmidler. Hvis vi ser litt enkelt på det, har tvangsmidler gjennom hele perioden vært delt i tre typer: mekanisk tvang (reimer, belter og lignende), isolasjon og kjemisk tvang (bedøvende kjemikalier av ulik art).

Avhandlingens analyse veksler mellom et mikro- og et makronivå. Den dokumenterer tvangsmiddelbrukens omfang og art, og legger frem statistisk materiale som viser utviklingen. Samtidig utforsker avhandlingen hvordan kultur og praksiser for tvangsmiddelbruk ved institusjonene har vært påvirket av den faglige utviklingen i psykiatrien, av faglige og etiske diskusjoner i samfunnet og av endringer i normverk og regelverk. Det sentrale kildematerialet er hentet fra Kriminalasylet og Reitgjerdets institusjonsarkiv. I tillegg har psykiatrifaglige publikasjoner i tidsskrift og lærebøker samt avisdebatter vært viktige kilder.

Avhandlingens sentrale argument er at utviklingen i forholdet mellom humanitet, kontroll og tvang ved Reitgjerdet og Kriminalasylet (og i norsk psykiatri generelt) ikke kan forstås som en rettlinjet utvikling fra en fordums inhuman praksis og frem mot nyere tids bedre standarder. På grunn av rollen som spesialinstitusjoner for særlig vanskelige pasienter, var det aksept for at tvangsmiddelbruken ved Kriminalasylet og Reitgjerdet lå langt høyere enn for landet som helhet. Omfanget, legitimeringen og arten av tvangsmiddelbruken og vektleggingen av menneskeverd i behandlingen av psykiatriske pasienter har likevel variert gjennom perioden. Etiske vurderinger om tvangsmiddelbruk på psykiatrisk institusjon var langt mer fremtredende i den psykiatriske fagdiskusjonen i Norge i perioden frem til 1930 enn i etterkrigstiårene. Et tydelig eksempel er hvor sterkt idealet om ingen bruk av mekanisk tvang stod i den norske sinnssykepleien fra slutten av 1800-tallet frem til rundt 1930. Selv om praksis ikke alltid var i tråd med idealene, lå det til grunn for driften også ved Kriminalasylet og Reitgjerdet, noe som står i kontrast til den rutinemessige bruken av reimseng som senere skulle bli praksis ved Reitgjerdet.

I den nasjonale hukommelsen huskes Reitgjerdet i dag på grunn av de kritikkverdige forholdene som ble avdekket på slutten av 1970-tallet. Samfunnets normer og krav til landets lukkede omsorgsinstitusjoner var da i endring. Under det som ble kjent som Reitgjerdet-saken ble søkelyset blant annet satt på bruken av tvangsmidler. Denne hadde økt dramatisk siden begynnelsen av 1960-tallet. I avhandlingen argumenteres det for at Reitgjerdet-saken hadde sin årsak ikke bare i samfunnets forsterkede krav til humane standarder i psykiatrisk behandling, men også i en etisk utgliding og konkret negativ praksisutvikling ved institusjonen i årene forut.

Summary

The Ph.D. thesis is a study of use of coercive measures and the relation between these coercive practices and the ideal of humane treatment at the two Norwegian psychiatric institutions Kriminalasylet and Reitgjerdet Hospital for the period 1895 to 1978. Both were national special institutions for criminal and/or especially dangerous or challenging male patients. Both were situated in the city of Trondheim, and their histories are closely intertwined.

The topic of coercion illustrates what has always been psychiatry’s double and overlapping challenge: to treat mental illness and provide care for its patients while at the same time protect the patients, its personnel and society in general against the potentially dangerous actions caused by the patients' conditions. Use of coercion is and has always been psychiatry’s most important means of control. Patients can be involuntary hospitalized to a psychiatric institution, and psychiatric in-patients can be submitted to coercive measures such as seclusion, mechanical restraints and chemical/pharmacological restraints.

This topic is studied and discussed on both a micro and macro level in the thesis. It documents the character of the coercive measures and presents statistical data on the historical use of coercion. At the same time, the thesis discusses how cultures and practices at the institutions were influenced by changing attitudes within the psychiatric community, by the scientific and ethical discourse in society in general and by changes in norms and regulations. The main source material has been Kriminalasylet and Reitgjerdet’s institutional archives, as well as newspaper debates and psychiatric journals and textbooks.

In general, the use of coercion at Kriminalasylet and Reitgjerdet was above the national average throughout the period. Because of their status as national special institutions for dangerous and difficult male patients, this was mostly accepted. The character of the coercive measures, and the extent and the legitimization of their use did however change. The thesis’ main argument is that concerns for humane treatment in relation to the challenges of controlling the patient population through use of coercive measures shifted throughout the period. Certainly, there was not a linear development of steadily higher ethical standards. Ethical concerns connected to the treatment and controlling practices seemed to be a lot more present at the beginning of the century than in the post-war decades. One clear example of this is the strong position of the no-restraint ideal in Norwegian institutional psychiatry from the end of the 19th century and throughout the 1920s. Even if practices did not always align with the ideals, the no-restraint program also heavily influenced operations at Kriminalasylet and Reitgjerdet. This is in contrast to the routinely use of belt restraints that later would be common practice at Reitgjerdet.

Reitgjerdet is today remembered mostly due to the critique worthy practices and treatment conditions that were uncovered at the hospital in the late 1970s. This was to be known as the Reitgjerdet scandal. Society had during the decade developed higher ethical standards and a new interest in what was actually going on behind the walls of its closed institutions. In the thesis it is argued that the Reitgjerdet scandal in addition was caused by negative developments at the hospital from the early 1960s onwards. The institution’s ethical awareness deteriorated and one of the consequences was a dramatic increase in use of coercive measures. The thesis discusses the internal and external explaining factors for this development.