| dc.description.abstract | Det overordnede målet for denne avhandlingen har vært å studere hvordan fedre skaper, eventuelt gjenskaper, en sosial og symbolsk orden knyttet til foreldreskap og familie når de ikke har det heteroseksuelle parforholdet som ramme for foreldreskapet. Hvilke praksiser er det særlig de legger vekt på for å skape et innhold til foreldreskapet og et rom for familien?
Bakgrunnen for å studere dette er en interesse for å undersøke hva de normative idealer som er knyttet til familie og foreldreskap bygger på. I vår kultur har de heteroseksuelle relasjonene mellom mann og kvinne og deres felles barn blitt ansett som naturlige, og de har inntatt en ideologisk og normativt dominerende stilling. Denne undersøkelsen har tatt sikte på å avdekke hvordan disse dominerende idealene, som her har betegnelsen heteronormativitet, også fungerer strukturerende for dem som ikke har denne samlivsformen som ramme for foreldreskapet. For å avdekke dette, analyseres aktørenes handlinger med utgangspunkt i de rom de skaper for familie og foreldreskap. Innebygget i begrepet ”rom” ligger en forståelse av at all sosial handling konstitueres romlig. Dette innebærer at familie og foreldreskap konstitueres ved hjelp av fysiske rom som for eksempel hjemmet, men også av de sosiale rom knyttet til hvem som befolker det, så vel som ved hjelp av mentale rom som skapes rundt dem vi anser hører til i vår familie. Dette innebærer at det rom som representerer rammen for familien ikke nødvendigvis har hjemmet som yttergrense, men når sosiale relasjoner som familie og foreldreskap konstitueres, skjer dette romlig. Ikke alle personer som vi har et nært forhold til forstås som tilhørende vår familie. Vår måte å skape orden i tilværelse på er derfor knyttet til etableringen og produksjonen av ulike rom som gir plass for ulike sosiale relasjoner.
For å undersøke hvordan menn skaper rom for foreldreskap har jeg valgt ut to grupper av menn. Den første gruppen er heteroseksuelle menn som har hovedomsorgen for barn etter en skilsmisse (heterofedre). Den andre er homoseksuelle menn som har fått barn sammen med et lesbisk par (homsefedre). Ingen av informantene har parforholdet som ramme for foreldreskapet. Med dette bryter deres livssituasjon med de sosialt ordnende prosesser vår kultur bygger på i forhold til å skape rom for familie og foreldreskap. Innbyrdes er disse to gruppene av menn forskjellige. Mens heterofedrene har brutt opp fra et heteroseksuelt parforhold og overtatt hovedomsorgen for barna, har homsefedrene fått barn gjennom å være donorer for et lesbisk par i en relasjon der de som fedre er én av barnets tre foreldre. Undersøkelsen baserer seg på kvalitative intervjuer med i alt 17 menn. Homse- og heterofedrene har et felles utgangspunkt. De bryter begge med en tradisjonell norm om hvordan familie og foreldreskap skal formes, men gjennom den måten fedrene organiserer omsorgen for barna på, søker de å bøte på dette bruddet. Begge de to gruppene av fedre argumenterer med at de til tross for bruddet med normen skaper en fullverdig oppvekst for barn gjennom den måten de tar hensyn til barna og tilrettelegger deres oppvekst på. Når parforholdet ikke kan være et felles orienteringspunkt for familie og oppvekst, er det deres posisjon som fedre som setter foreldreskapet i sentrum for deres oppmerksomhet. Det som skiller de to utvalgene fra hverandre, er derimot den måten de organiserer foreldreskapet på.
For heterofedrene blir hjemmet det sentrale rom for å skape familie og foreldreskap. Deres omsorg og ansvar for deres egne barn knytter dem tettere til foreldrerollen, og nå både som ”mor” og ”far”. Renhold, orden og matlaging blir den ”tykke teksten” i intervjuene, og i liten grad legges det vekt på mer tradisjonelle maskuline representasjoner av kjønn. Gjennom arbeidet i hjemmet, men også gjennom å underkommunisere den tidligere ektefellens betydning for barnas oppvekst, skaper deres nye posisjon i hjemmet et fullverdig hjem, og da med dem selv i begge posisjoner, de er både ”mor” og ”far”. Dermed ”skriver” de sin tidligere ektefelle ut av hjemmet gjennom å overta hennes oppgaver. Den måten de organiserer hjemmet på, bidrar til å avvikle det rom som de tidligere i fellesskap hadde skapt som par innenfor rammen av hjemmet.
Likevel kan ikke mor være helt utestengt fra fedrenes liv så lenge de har ansvaret for felles barn. Det felles ansvaret krever et foreldresamarbeid som fedrene langt på vei søker å redusere betydningen av gjennom å nøytralisere innholdet av samarbeidet. Det skjer ved hjelp av at foreldrene i liten grad møtes ansikt til ansikt, aldri i hverandres hjem, de kontaktes oftere gjennom telefon eller på steder utenfor hjemmet. Med dette etablerer de et samarbeid på nøytral grunn, og skaper en nøytral sone mellom to hjem, og med det en buffer mot parforholdet som tidligere var foreldresamarbeidets utgangspunkt. Samlivsbruddet representerer et brudd med en heteronormativ orden, men denne orden gjenskapes av fedrene innenfor rammen av hjemmet, og da med dem selv i en dobbel posisjon. Hjemmet blir med dette rommet for deres familie, og representerer på samme tid grensen mot dem som ikke hører til i deres familie, nemlig den tidligere ektefellen og hennes slekt. Skilsmissen innebærer at fedrene søker å avvikle slektsrelasjonene de har til ektefellens slekt, og knytter seg i stedet tettere opp til sin egen slekt. Rommet som skaper rammen for deres familie, bygger på den ene siden på hjem og barn og på den andre siden på familie i betydningen slekt, nemlig deres egen biologiske slekt.
Homsefedrene har et annet utgangspunkt. De blir fedre på bakgrunn av å være donorer til barna til et annet foreldrepar, nemlig de lesbiske mødrene. Fedrene har vanlig samvær med barna, og barnas oppvekst skjer derfor i hovedsak hos mødrene. Når parforholdet i utgangspunktet ikke er rammen for foreldreskapet, og når disse fedrenes hjem ikke kan ha en så sentral plass for barnas oppvekst, er det, til forskjell fra tilfellet med heterofedrene, i større grad samarbeidet om barna som skaper rammen for foreldreskapet. Riktignok er hjemmet som rom også her viktig for fedrenes identitet som far, men på grunn av det tette foreldresamarbeidet kan ikke hjemmet ha en tilsvarende dominerende posisjon som for heterofedrene. Et sentralt premiss for foreldreskapet er nemlig at det rom som skal skape rammen for barnas oppvekst, skal være mest mulig likt uavhengig av hvor barna oppholder seg. Dette blir ivaretatt gjennom at standarder og regler knyttet til oppdragelse, matstell, leggetider etc. er mest mulig like og blir tett koordinert mellom de tre foreldrene. Foreldresamarbeidet blir dermed det sentrale rom for konstruksjonen av denne familien.
Dette skaper et problem for fedrene. Tradisjonelt er hjemmet stedet hvor foreldre skal kunne utvikle sitt individuelle foreldreskap, mens her blir samarbeidet mellom ulike hjem i større grad orienteringspunktet. Deres autonomi som fedre innenfor hjemmets fire vegger blir av den grunn derfor noe begrenset. Utfordringene fedrene står overfor har dermed å gjøre med spørsmålet om hva som skal representere deres sentrale orienteringspunkt for omsorgen for egne barn når foreldreskapet er bygget over to rom, foreldresamarbeidet og deres eget hjem. Når ekteskapet eller parforholdet ikke representerer inngangen til å stifte familie, er det her barna som legger grunnlaget for å knytte de biologiske og de ikkebiologiske foreldrene sammen som slekt. Tradisjonelt er det parforholdet som skaper rammen for et felles rom for familie og slektskap, men i dette tilfellet er det deres felles forhold til barna, som etableres med utgangspunkt i barnedåpen/navnefesten, som skaper dette rommet. Tre ulike rom gir innholdet til denne ”familiens” hverdagsliv; hjem, foreldreskap og slektskap. Gjennom samarbeidet om barna blir ulike foreldreskap, lokalisert i ulike hjem, samordnet, men de søker også å holde dem fra hverandre gjennom at de også har ulike hjem til å realisere foreldreskapene sine i. På denne måten blir det derfor også plass til foreldrenes individuelle familieliv.
For begge gruppene av informanter representerer heteronormativitet et grunnleggende premiss for foreldreskapet. Heterofedrene gjenskaper, med utgangspunkt i hjemmet, en heteronormativ orden etter skilsmissen gjennom både å kunne ”fedre” og ”mødre”. Homsefedrene blir knyttet til en heteronormativ orden gjennom ønsket om å få barn. På den ene siden destabiliserer homsefedrene en slik orden gjennom at barna blir unnfanget utenfor parforholdet. På den andre siden stabiliseres denne orden gjennom de nære bånd som etableres idet aktørene søker å utvikle et gjensidig foreldreskap mellom tre foreldre. Felles for de to informantgruppene er barnas sentrale posisjon. Det er barna som gir næring til og skaper et innhold til det fedrene definerer som familie. Hensynet til barna er i sentrum for fedrenes begrunnelser for å skape rom for familie, og det er gjennom den måten de er nærværende i forhold til sine barn på at de også høster legitimitet i forhold til den familieformen de har valgt.
Den måten informantene etablerer og får aksept for sine foreldreskap på vokser fram som en konsekvens av betydelige samfunnsendringer på dette området. Vi ser en økende andel kvinner som arbeider full tid, økt likestilling mellom kvinner og menn i omsorgen for barn, et økende antall samlivsbrudd og med det framvekst av nye familieformer, en økt individualisering og en ideologisk styrking av individets stilling på en rekke samfunnsområder. Disse fenomenene representerer noen sentrale tendenser i denne samfunnsendringen som også får betydning for hvordan fedrene her kan argumentere. Selv om parforholdet har en dominerende stilling i vår kultur, bidrar disse nye endringene til at den tradisjonelle komplementære alliansen mellom kvinner og menn som den eneste institusjonelle rammen for familie og foreldreskap er kommet mer i bakgrunnen. Individet er også som forelder i et mer ”likestilt” samfunn blitt skjøvet mer i forgrunnen. En konsekvens av dette er at foreldrenes individuelle forhold til sine barn, som mor eller far, i økende grad er kommet i fokus. Jeg argumenterer i avslutningskapitlet for at det kritiske punktet for barns oppvekst ikke lenger dreier seg om hvorvidt foreldrene lever sammen i en familie, men om hvorvidt de er i stand til å ivareta omsorgen for barna uavhengig av samlivsstatus. Med en slik utvikling, at foreldreskapet kommer i forgrunnen, blir spørsmålet om det er kvinner eller menn som ivaretar omsorgen for barn eller om de er homoseksuelle eller heteroseksuelle noe som i økende grad blir underordnet. En konsekvens av dette, fra samfunnets side, blir en økt interesse i retning av å regulere foreldreskapet, mens den tradisjonelle måten å regulere foreldreskapet på, gjennom ekteskapet og parforholdet, skyves mer i bakgrunnen. Parforholdet kommer med dette i bakgrunnen, mens relasjonen mellom foreldre og barn i økende grad trer i forgrunnen. Det er også dette fedrene i denne avhandlingen kaster lys på gjennom den måten de argumenterer for sitt foreldreskap og familieliv på, med utgangspunkt i hvordan de tar hensyn til barna. Det er i denne sammenhengen vi ser at den heteronormative rammen for familie og foreldreskap i vår samtid endres. Parforholdet representerer ikke den eneste byggesteinen. I stedet har foreldrenes individuelle forhold til sine barn inntatt en mer dominerende stilling. Det er barna som sikrer kontinuiteten i familielivet, uavhengig av om foreldrene lever sammen eller ikke. Og det er gjennom barna at den heteronormative rammen for familie og foreldreskap blir videreført, da ikke bare bygget over parforhold og ekteskap, men med foreldreskapet som et bærende element for den måten vi sosialt konstruerer familie- og hverdagsliv på. | nb_NO |
