Ny kunnskap – ny praksis?: En evaluering av postatmosfæren etter implementering av Basal Eksponeringsterapi i miljøterapeutisk praksis

Abstract

Miljøterapi er et aktuelt begrep med lange tradisjoner i psykiatriske sykehus. Likevel kan det være vanskelig å definere miljøterapiens kliniske funksjoner og variabler i et behandlingsmiljø. Forskning på behandlingsmiljøer viser at miljøterapi er en praksisform med stor faglig fleksibilitet. I tillegg til å danne et miljø for gruppen, kan den tilpasses ulike individuelle behandlingsformer i møte med den enkelte pasient. I psykiatriske sykehus er den medisinsk-psykiatriske behandlingsformen den mest sentrale. Den medisinske modellen påvirker også hvordan miljøterapi praktiseres. Det synes å være et skille mellom en korrigerende miljøterapi, som ideologisk forbindes med den medisinske modellen, og en mer anerkjennende miljøterapi som til nå har vært lite utviklet i sykehus. Dette synes å henge sammen med at behandlingsmiljøenes praksiser og atmosfære har noe problematisk stabilt over seg. Dette kommer til uttrykk som ensidighet i behandling og kunnskapssyn, og der miljøterapiens praksiser mangler utviklingsmuligheter knyttet til andre kunnskapssyn og idealer om brukermedvirkning. I ny behandlingsmetodikk gjennom behandlingsformen Basal Eksponeringsterapi (BET) får miljøterapien nye prinsipper og verktøy å arbeide etter. Prinsipper som settes i sammenheng med anerkjennelse av pasientens ressurser, deltakelse i egen behandling og ansvar for eget liv. Når et behandlingsmiljø er blitt påvirket av faglige endringer, kan dette undersøkes på en vitenskapelig måte. Evaluering med måleinstrumentet Ward Atmosphere Scale (WAS), har vist at postatmosfæren har fått mange av de elementene pasienter med psykoselidelser har best effekt av. Dette viser at behandlingsmiljøets egenskaper og miljøterapi kan påvirkes på en positiv måte og med større tilfredshet både blant pasienter og personale.

With long traditions in psychiatric hospitals, milieu therapy is a current term. Despite this, it could be difficult to define and demarcate the milieu therapy´s clinical functions and variables in a treatment environment. Research done in environments as mentioned, displays that milieu therapy is a form of practice with huge professional flexibility. In addition to form a milieu for the group, it could also adapt into different individual forms of therapy when meeting with the individual patient. In psychiatric hospitals, the medical-psychiatric treatment form is the central method used. The medical model also affects how milieu therapy is being practiced. There seems to be a distinction between corrective milieu therapy, as ideologically associated with the medical model, and a more appreciative form of milieu therapy which until recently has been poor developed in hospitals. This seems to be related to the fact that treatment environment practices and atmosphere has something problematically steady. This is expressed as sidedness in treatment and concept of knowledge, and where the milieu therapy´s practice lacks opportunities to develop, related to other forms of knowledge and ideals of patient participation. Through a new form of treatment called Basal Exposure therapy (BET) the milieu therapy has got new principles and tools to work with. Principles are put in connection with recognition of the patient´s resources, participation in own treatment and responsibility for own life. When a treatment environment has been affected by treatment changes, it can be examined in a scientific way. Evaluation with the Ward Atmosphere Scale (WAS) has shown that the postatmosphere has got many of the elements patients with psychotic disorders has best effect of. This shows that characteristics of the treatment environment and milieu therapy could be influenced in a positive way and with greater satisfaction among both patients and staff.