Barnevernsarbeideren i møte med minoritetsfamilier: En kvalitativ studie om mellommenneskelige relasjoner

Abstract

Tema for oppgaven er barnevernsarbeidere i møte med minoritetsfamilier. Hovedfokuset i studien er hvilke forutsetninger og hvilke holdninger barnevernsarbeidere har til denne gruppen. Også hva de vektlegger i saksbehandling, hva de finner utfordrende og til slutt, hva de tror kan bidra til at denne relasjonen kan bli bedre.

For å finne ut av dette, har jeg intervjuet syv barnevernsarbeidere som alle hadde erfaring med flerkulturelt arbeid. De fleste jobbet innenfor barnevernet. Barnevernet er en viktig del av min oppgave, men jeg vil allikevel ikke legge alt fokus her. En av informantene jobber i Buf-etat og en annen på barnevernsinstitusjon. Dette har gjort at jeg fikk et litt bredere utvalg.

Hovedfunn i studien er blant annet at det kan tyde på at utdanning og arbeidserfaring har noe å si for barnevernsarbeiderens kulturkompetanse og holdninger. Det kom også frem at barnevernsarbeiderne ser på bruk av tolk som en utfordring. Nyankomne flyktninger og det faktum at mange av dem ikke vet hva barnevernet er, var også en av utfordringene. Den tredje utfordringen var asylsaker, der barnevernet ikke har bestemmelsesrett om barn og familier kan bli i landet. Kulturforskjeller ble ikke sett på som en av de store utfordringene. Det gikk mer på kommunikasjon og samarbeid med andre instanser, og dette var noe av det som ble lagt mest vekt på i saksbehandlingen også. I tillegg var åpenhet, nysgjerrighet, det å kunne noe om forskjellige kulturer, etniske grupper eller religioner, også vektlagt i saksbehandling. Med andre ord, ble kulturkompetanse og kultursensitivitet vektlagt.

I forhold til holdninger, var det noen forskjellige tolkninger på hva integrering er. De fleste informantene, men ikke alle forstod integrering som en tosidig prosess. Med tanke på hva en kan gjøre for å bedre relasjonen mellom barnevernsarbeider og minoritetsfamilie, kom det frem at en kunne ansette flerkulturelle i barnevernet for å ufarliggjøre barnevernet. Også fokusering på forebyggende arbeid med tidlig informasjon og veiledningsprogram for minoritetsforeldre ble nevnt av flere. I tillegg mente de at mer åpenhet for minoritetsfamilier kunne bedre relasjonen. Disse momentene var noe de allerede gjorde og ville bli flinkere på.