Hvordan kan sykepleier gjennom sin veiledende- og undervisende funksjon bidra til mestring av overgangen fra barneonkologisk avdeling til hjemmet?

Abstract

Bakgrunn: Stadig utvikling av kreftbehandling, og lang tid før seneffekter utvikles, gjør at det er begrenset kunnskap om hvilke seneffekter dagens behandling gir. Samtidig er behovet for informasjon om dette stort. Som sykepleier har man en viktig funksjon som informasjonsformidler slik at barnekreftoverlevere gis bedre forutsetning for å tilpasse seg risiko for seneffekter.

Hensikt: Gjennom perspektivet til barnekreftoverlever, pårørende og helsepersonell belyse informasjonsbehov knyttet til overgang fra barneonkologisk avdeling til hjemmet. I tillegg skal studien undersøke når informasjonen bør formidles og hvilke utfordringer som kan være til hinder for god overgang.

Metode: Studien tar for seg seks kvalitative studier som belyser barnekreftoverlevers, pårørendes og helsepersonells meninger, opplevelser og erfaringer knyttet til overgang fra barneonkologisk avdeling til oppfølging i hjemmet etter avsluttet kreftbehandling.

Resultat: Funn i artiklene brukt i denne litteraturstudien viser at både barnekreftoverlevere, pårørende og helsepersonell har en opplevelse av at informasjonsbehovet ikke er dekket på en tilfredsstillende måte. Samtidig påpeker samtlige at informasjon er en nøkkel for å sikre god overgang fra barneonkologisk avdeling til oppfølging i hjemmet etter endt behandling. For å få til god kommunikasjon av informasjon om seneffekter er det helt avgjørende med en god relasjon mellom barnekreftoverlever, pårørende og helsepersonell. Sykepleier vil gjennom sin nære kontakt med pasient og pårørende ha best mulighet til å skape tillit som er viktig for å skape en god relasjon mellom pasient, pårørende og helsevesenet.

Konklusjon: Litteraturstudien belyser behovet for individuell tilpasning av informasjonsformidling til barnekreftoverleverne og deres pårørende. I tillegg må sykepleier involvere barnekreftoverlever og pårørende i behandlingsforløpet, slik at de har oversikt over eget behandlings- og oppfølgingsforløp. For å sikre god oppfølging etter utskrivelse må forløpskoordinator og oppfølgingstjenesten starte et tidlig samarbeid slik at essensiell informasjon blir kommunisert i tide.

Background: A constant evolvement of cancer treatment, and slow development of late effects, results in limited knowledge of late effects related to current cancer treatment. The need for information regarding late effects is however extensive. Nurses have an important role in informing patients so they are better prepared to handle the risk of late effects.

Purpose: Illustrate the childhood cancer survivors’ and their families’ need for information related to the transition from pediatric care to home. In addition, this study will examine when such information should be given and expose challenges preventing a good transition.

Methods: Six qualitative studies are included in this literature review. The studies includes experiences and opinions from childhood cancer survivors, their families and healthcare professionals.

Results: The literature reviewed in this study shows that childhood cancer survivors, their families and healthcare professionals have in common that their need for information related to the transition from pediatric care to home is not fulfilled. The studies also state that information is key to ensure a good transition. A good relationship between healthcare professionals, cancer survivors and their families is crucial to maintain good communication. Trust is a major contributor to good relationship. Nurses have the best opportunity to build trust between the patient, family and healthcare provider, because of the close nurse-patient relationship.

Conclusion: The literature review illustrates the need for personalized information. Nurses need to involve both childhood cancer survivor and their families into the course of treatment, to ensure they have good insight in their own follow-up care. Good follow-up care and smooth transition depends on early cooperation between nurse coordinator at hospital and primary healthcare services.