Opplever sykepleiere på legevakten behov for mer kunnskap om hvordan håndtere situasjoner ved mistanke om at barn er utsatt for omsorgssvikt?

Abstract

Hensikten med denne oppgaven er å undersøke om sykepleierne på legevakten har behov for mer kunnskap om hvordan håndtere situasjoner der de mistenker at barn blir utsatt for omsorgssvikt. Barn utsatt for omsorgssvikt får ofte problemer med kognitiv, psykologisk og emosjonell utvikling. Sykepleiere på legevakten er i en unik posisjon til å mistenke omsorgssvikt, fordi barnepasienter med uavklart sykehistorikk ofte vil ankomme legevakten. Vi utformet og delte ut et spørreskjema som var ment å belyse om respondentene selv opplever et behov for mer kunnskap om nettopp dette temaet. Resultatene viste at 75% selv føler de har behov for mer kunnskap. Gjennom ytterligere analyse av resultatene viste det seg også at det er et misforhold på 50% mellom mistanke og rapportering, dette til tross for et lovverk som er tydelig i sine retningslinjer ved mistanke om omsorgssvikt. Vi ser også at bare halvparten av respondentene vet hvordan de dokumenterer sine mistanker. Vi konkluderer med at sykepleierne på legevakten i Trondheim med fordel kan få mer opplæring i dokumentering og repetisjon av lovverket som gjelder omsorgssvikt.

The main purpose of this paper is to find out if nurses at the emergency room feel the need for more knowledge about how to handle situations where they suspect that a child is being mistreated. Children who are being mistreated often develop cognitive, psychological and emotional issues. Nurses at the emergency room have a unique position to suspect child abuse, because children with unknown history of sickness often visit the emergency room. We designed and handed out a questionnaire with the goal of finding out if the respondents themselves feel a need for more knowledge about this subject. Our results show that 75% do in fact feel that need for more knowledge. Through further analysis of our results we discovered a 50% gap between suspicion and reporting, even though the law is clear on the matter of child abuse. We also note that only half of our respondents knows how to document their suspicions. We conclude that the nurses at the emergency room in Trondheim would benefit from more training in documentation and a repetition of the relevant laws concerning suspicions of child abuse.