| dc.description.abstract | Underrepresentasjonen av innvandrere i fagbevegelsen har lenge vært gjenstand for diskusjon både i og utenfor fagbevegelsen, og har blitt betegnet som en demokratisk utfordring, et ulikhetsproblem og en situasjon som svekker fagbevegelsens posisjon. Landsorganisasjonen har som respons på dette siden 2001 hatt som målsetting å styrke innvandreres posisjon i fagbevegelsen. Allikevel ser man fortsatt i dag at organisasjonsgraden blant innvandrere i fagbevegelsen er betydelig lavere enn for resten av arbeidsstyrken. Tidligere studier har belyst den lave representasjonen ut ifra barrierene innvandrere kan oppleve for å organisere seg, samt holdninger og tiltak i forbundene. Oppgaven argumenterer for at instrumentelle trekk ved LO også kan ha forklaringskraft på lav innvandrerrepresentasjon og deltakelse. Med bakgrunn i en organisasjonsteoretisk analyse og funn fra kvalitative intervjuer med LO og tilknyttede forbund, finner oppgaven særlig tre instrumentelle trekk ved LO som kan bidra i å forklare den manglende mobiliseringen av innvandrere i fagbevegelsen: Forbundenes autonomi, LOs desentraliserte struktur og fagbevegelsens horisontale arbeidsdeling med sektor- og bransjeinndelte forbund. Alle disse trekkene gjør at det for LO har vært utfordrende å formulere konkrete målsettinger, samt implementere og samordne tiltak nedover i forbundene. | |
