Terrengspesifikke intensitetssoner ved langrennspigging.

Abstract

Tittel: Terrengspesifikke intensitetssoner ved langrennspigging.

Hensikt: 1) Er det forskjell i intensitetssonene mellom stående og sittende staking? 2) Er det forskjell i intensitetssonene i motbakke sammenlignet med flatt under sittende staking?

Metode: Elleve funksjonsfriske mannlige langrennsløpere ble rekruttert (25,5 ± 3,7 år, 78 ± 6,1 kg, 183,6 ± 5,5 cm, 73,0 ± 3,2 ml∙kg-1 ∙ min-1 ). Måling av maksimalt oksygenopptak, hjertefrekvens, blodlaktat, respiratorisk utvekslingsforhold og opplevd anstrengelse med Borgsskala foregikk ved sittende staking på rulleskimølle. Protokollen besto av to serier, 1. serie flatt (0.5% stigning) og 2.serie motbakke (5% stigning). En serie bestod av fire submaksimale drag (<85% HRmaks) á 4 min og 3 min pause mellom hvert drag, en inkrementelltest med økning i hastighet hvert minutt og en avsluttende verifikasjonstest i i maksimal hastighet.

Resultat: Det er en forskjell i intensitetssonene mellom sittende og stående staking. %HRpeak og %VO2peak skifter fra lav til moderat intensitet ved lavere verdier i sittende staking sammenlignet med stående staking gitt ved intensitetsskalaen til Olympiatoppen (OLT). Forsøkspersonene nådde ikke sin maks %VO2peak i sittende staking (85-90%) på høy intensitet sammenlignet med stående 100%VO2peak i OLT-skala. BLa var høyere under lav og moderat intensitet ved sittende staking enn ved stående staking. Statistisk analyse ved paret t-test ga ingen signifikant forskjell (p>0.05) mellom sittende staking i flatt versus motbakke. BLa var imidlertid signifikant høyere ved samme BORG verdi under sittende staking i motbakke sammenlignet med flatt.

Konklusjon: Denne studien indikerer at det er forskjellige intensitetssoner ved langrennspigging (sittende staking) sammenlignet med stående staking. Det synes derfor å være behov for å utvikle en egen teknisk- og treningsspesifikk intensitessonefordeling for langrennspigging.

Title: Terrain specific intensity zones during Nordic cross-country sit skiing.

Aim: 1. Is there any difference in intensity zones between standing versus sitting double-poling? 2. s there a difference in the intensity zones in uphill terrain as compared to the flat terrain during a seated double-poling?

Method: Eleven healthy male cross-country skiers were recruited (25.5 ± 3.7 years, 78 ± 6.1 kg, 183.6 ± 5.5 cm, 73.0 ± 3.2 ml ∙ kg-1 ∙ min-1). Measurement of maximum oxygen uptake, heart rate, blood lactate, respiratory exchange ratio and rate of percieved exertion with Borg scale was performed when sitting on a roller skating mill. The protocol consisted of two series, 1st series flat (0.5% incline) and 2nd series uphill (5% incline). One series consisted of four submaximal moves (<85% HRmax) of 4 min and 3 min intervals between each move, one incremental test with increase in speed every minute and a final verification test in maximum speed.

Results: There is a difference in the intensity zones between sitting and standing double-poling (DP). % HRpeak and% VO2peak switch from low to moderate intensity at lower values in sitting strikes compared to standing strikes given at the intensity scale of the Olympics (OCT). Participants did not reach their maximum% VO2peak in high intensity sitting strike (85-90%) compared to standing 100% VO2peak on the OCT scale. BLa was higher under low and moderate intensity in sitting strikes than in standing strikes. Statistical analysis by paired sample t-test showed no significant difference (p> 0.05) between flat versus counter-seated strike. BLa, however, was significantly higher at the same BORG value during a sit-back counter strike compared to flat.

Conclusion: This study indicates that there are different intensity zones in sitting strike compared to standing strike. Therefore, there seems to be a need to develop a separate technical- and training-specific intensity zone distribution for a sitting strike.