Selvbestemmelsesretten – en hellig ku i det sekulære Vesten

Abstract

Retten til selvbestemmelse er noe som stadig påberopes i vår vestlige kulturkrets, og gjerne i sterke ordelag i det offentlige ordskiftet – eksempler er i den pågående debatten om legalisering av såkalt aktiv dødshjelp og i diskusjonen om foreslåtte endringer av abortloven. Over begge tema henger det en markant retorikk som «Mitt liv, min død» og «Kvinnens rett til å bestemme over egen kropp». Slike påstander later til å ha så stor egentyngde at mange ser seg ute av stand til å si dem imot; for hvordan skulle vel et motargument se ut her? Ingen liberale mennesker vil vel nekte andre å være herrer i eget liv? Imidlertid er ikke problemstillingen så enkel. Denne artikkelen viser at selvbestemmelsesretorikken hviler på en bestemt, problematisk empirisk premiss: at vi vet vårt eget beste. Ikke desto mindre er dette noe vi må forutsette i et liberalt samfunn.