REAKSJONÆR RADIKALISME HAMSUNS VITALISTISKE POETIKK

Abstract

Denne artikkelens tittel er en omformulering av den berømte karakteristikken Georg Brandes ga Friedrich Nietzsche da han introduserte den tyske filosofen i en rekke forelesninger våren 1888 som senere ble trykket under overskriften «Aristokratisk radikalisme: En Afhandling om Friedrich Nietzsche».1 Det er Hamsun som står for omformuleringen, og denne gang er det ikke Nietzsche, men Strindberg betegnelsen er ment å karakterisere. Karakteristikken er imidlertid treffende også for Hamsun selv. På den ene siden peker nemlig betegnelsen «reaksjonær radikalisme» på den paradoksale kulturkritiske refleksjonsmodusen som kjennetegner Hamsuns forfatterskap.2 På den andre siden gir betegnelsen også en god formel for Hamsuns poetikk og opprøret mot det han mente var en død og stivnet litteratur. Betegnelsen «reaksjonær radikalisme» åpner på denne måten for å trekke linjer mellom forfatterskapets kulturkritikk og poetikk og se dem i sammenheng. Det å trekke slike linjer utfordrer imidlertid mye nyere forskning som i stor grad har bygget opp skarpe skiller mellom Hamsuns poetikk og kulturkritikk. Mens førstnevnte her ofte forstås som et radikalt poetologisk krav om en psykologisk fornyelse av litteraturen uten kulturkritisk brodd, blir kulturkritikken motsatt forstått som et reaksjonært angrep på det moderne samfunn uavhengig av poetikken og uten litterær relevans. Slik behandles Hamsuns poetikk ofte som litterært og estetisk radikal, men uten politisk betydning samtidig som kulturkritikken forstås som politisk reaksjonær, men uten implikasjoner for den litterære nyskapelsen. Denne artikkelen utfordrer en slik «spaltet» forståelse av Hamsuns forfatterskap og argumenterer for at Hamsun er en vitalistisk forfatter der mye av poetikkens estetiske radikalisme finner sin kraft i den radikale kulturkritikken.