Ansvarsutvikling - en pådriver for et forsvarlig system: En studie omlegemiddelhåndtering og feil og avvik med medisiner blant kliniske sykepleiere på sykehus

Abstract

Bakgrunn: Feilmedisinering er blant de vanligste og alvorligste feilene som skjer i helsetjenesten. Pasientskader i forbindelse med legemiddelhåndtering er det synlige beviset på at det gjøres feil, og beskrives som toppen av isfjellet. Feilmedisinering er et uønsket resultat av legemiddelhåndtering. Tanken på å gjøre feil og avvik med medisiner er sykepleierens store skrekk. Hensikten med denne studien er å synliggjøre hvordan sykepleieren forholder seg innen sykepleiekulturen i forbindelse med feil og avvik og hvordan feil og avvik blir håndtert.

Metode: Dette er en kvalitativ studie som består av ti semi-strukturerte individuelle intervju. Informantene er sykepleiere som jobber på sykehus der det foregår mye medisinering. Som forskningsmetode har jeg anvendt grounded theory med inspirasjon fra Glaser og Strauss’ opprinnelige versjon fra 1967. Data er hentet fra tre sykehusavdelinger på to sykehus.

Funn: Sykepleierne føler stort ansvar for at det skjer feil med medisiner, og de ønsker å bidra til at det skjer forbedringer. Hoveddilemmaet for sykepleierne er tidspresset. Mye skal helst skje på samme tid, det er mange å forholde seg til, og det er stadig avbrytelser i arbeidet. Det gir uheldige konsekvenser og medfører kilder til feil. Funnene synliggjør en grunnleggende ansvarsutviklingsprosess (AUP) hos sykepleierne. Prosessen omhandler hva som skjer i forbindelse med feil og avvik før, under og etter det har skjedd feil og avvik med medisiner. AUP består av fire faser som sykepleierne gjennomgår ut fra erfaring og kunnskap; 1) Utryggheten, 2) Jakten på allianser, 3) Det å stole på seg selv, 4) Større trygghet. Utviklingen av teorien AUP har vist at det er et komplekst samspill mellom sykepleieren som individ, sykepleiekulturen og systemet. I tolkningen av funnene har det kommet fram faktorer som kan bidra til forbedringer. Likevel er ikke studien ment som en oppskrift for hvordan feilmedisineringen kan utryddes. Derimot er AUP en teori som synliggjør sykepleiernes kompetanse innenfor et system som har et stort forbedringspotensiale når det gjelder åpenhet og ressurser, både i tid og rom. AUP er derfor ment som en teori som bidrar til en bevisstgjøring av sykepleiernes ståsted innenfor et system som skal ivareta et stort ansvar: menneskeliv.