Konflikter, konfliktmønstre og skriftlighet

Abstract

Tema for denne artikkelen er konflikter og konfliktløsning mellom øvrighet og lo¬kalsamfunn i senmiddelalderen, med hovedvekt på norske forhold. Artikkelen vil konsentrere seg om tre punkter: årsaker, forløp og løsninger på konflikter. Ut fra dette vil det være grunn til å reflektere rundt mønstre for konfliktforløp og politisk kultur med utgangspunkt i begrepene «ritual», «gjensidighet» og «tillit». En hypotese vil være at kombinasjonen av faste mønstre for konfliktforløp og -håndtering og en økt folkelig skriftlighet bidrar til å skape en politisk kultur som binder sammen øvrighet og undersåtter i en gjensidig akseptert politisk kommunikasjon. Årsaker: Innenfor den norske historiografiske tradisjonen har konflikter mellom øvrighet og lokalsamfunn ofte vært grunngitt i økt økonomisk press eller øvrighetens manglende respekt for norsk lov og sedvane, eventuelt en kombinasjon. Dette er en variant av et generelt europeisk bilde, der økonomiske pålegg og/eller embetsmisbruk har vært viktige drivkrefter for sosial og politisk uro. Forløp: Veldig grovt kan vi si at eskalering er innom noen relativt faste stadier: For det første vil de lovlige måtene, da først og fremst supplikker, være et innledende stadium. Konflikter kan løses allerede på dette punktet i prosessen. Ulovlighetene tok forskjellige former, fra nekting til åpne og voldelige opprør, og hvordan disse kan sies å være en del av en politisk kultur som deles av øvrighet og undersåtter, selv om den tidvis omfatter tilsynelatende store mengder vold og ulovligheter. Løsning: Den siste, og viktigste, fasen er oppgjøret i etterkant. Her skulle gjensidig tillit gjenopprettes, og etter beste evne skulle også bruddet på gjensidigheten forklares, eller kanskje rettere sagt, bortforklares. Et viktig element ved et oppgjør, som gjerne tok form av et rettslig oppgjør, er at noen måtte få ansvaret for at gjensidigheten hadde brutt sammen.