Forhandlinger om 22. juli-minnet: Den nasjonale minnestedsprosessen 2011–2017

Abstract

Sammendrag

Avhandlingen er en studie av det offentlige ordskiftet om nasjonale minnesteder etter terrorangrepene i Oslo og på Utøya 22. juli 2011. Den nasjonale minnestedsprosessen ble formelt satt i gang av den norske regjeringen fem måneder etter terroren. Den er fortsatt uavsluttet. Avhandlingen undersøker materiale fra de første seks årene av denne prosessen: fra juli 2011 da ideen om nasjonale minnesteder ble tema for offentlig samtale, og fram til juni 2017. Da besluttet regjeringen å skrinlegge foreliggende planer og å starte arbeidet med minnestedene på ny. Det avgjørende vendepunktet i denne prosessen kom da den svenske kunstneren Jonas Dahlberg kåret til vinner av konkurransen om utformingen av minnestedene i februar 2014. Dahlbergs forslag til minnested ved Utøya, Memory Wound, tiltrakk seg voldsom oppmerksomhet. Det vakte begeistring og sinne. Og det utløste en konflikt som skulle vise seg vanskelig å håndtere.

Avhandlingen skriver seg inn i et internasjonalt ekspanderende felt av forskning på kulturelle minner. Det gjør den gjennom å kombinere historiekulturelle og minnepolitiske diskusjoner med medieteoretiske perspektiver. Dens hovedanliggende er å diskutere generelle problemstillinger som minnestedsprosessen etter 22. juli aktualiserer: Hvordan er kollektive minner, forstått som delte fortellinger om fortidige hendelser, gjenstand for forhandling? I hvilken grad er enkeltaktørers, gruppers og institusjoners intensjoner og påvirkningskraft avgjørende for hvordan kollektiv minneaktivitet utspiller seg? Og hvilken rolle spiller kulturelle redskaper, slik som narrativer, tegn og medier, i artikuleringen og spredningen av bestemte minnekonstruksjoner?

Diskusjonene er forankret i nærstudier av minnestedsprosessen. Prosessen behandles som en form for samtale der ulike sider av saken er gjenstand for forhandling gjennom ulike aktørers ytringer. Analysene presenteres i tre frittstående artikler. Første artikkel fokuserer på det sosiokulturelle samspillet mellom ulike aktørers bruk av narrative mønstre i sin omtale av 22. juli-hendelsene. Andre artikkel tar for seg hvordan aktører fra kulturfeltet, politisk ledelse og byråkratiet har tolket minnestedsetableringens begrunnelse og hensikt. Og tredje artikkel undersøker virkningene av en enkeltytring, den visuelle presentasjonen av det planlagte minnestedet Memory Wound, i minneaktiviteten etter 22. juli.

De empiriske undersøkelsene kaster lys over den sosiale, politiske og kulturelle kompleksiteten som karakteriserer kollektiv minneaktivitet. Denne kompleksiteten gir seg uttrykk i ulike og foranderlige former som 22. juli-minnet tar, i delvis motstridende måter som aktørene formulerer minnearbeidets begrunnelse og hensikt på, og i mangfoldige og uforutsigbare virkninger som følger av aktørenes bruk av kulturelle redskaper. På bakgrunn av analysene argumenterer avhandlingen for å betrakte offentlige minnetiltak som en investering i den offentlige samtalen, snarere enn en investering i et sluttprodukt. Prosesser som den nasjonale minnestedsprosessen etter 22. juli, bringer fram ulike perspektiver på fortiden og hva det vil si å holde den i minne sammen. Minnearbeidet handler dermed ikke om å samles om en bestemt fortidsforståelse eller enes om bestemte uttrykk. Det handler om å søke forståelse sammen gjennom samtale. Det er med andre ord ikke minnet som er felles, men forhandlingene om minnet – den vedvarende og alltid uavsluttede samtalen om hvordan vi skal tolke og forholde oss til historiske hendelser.

Summary

The thesis investigates the public discussion of national memorials after the twin terror attacks in Oslo and at Utøya, July 22, 2011. The national memorial process was formally initiated by the Norwegian government five months after the attacks. It is still ongoing. The thesis deals with the first six years of this process, up until June 2017. At this point the government decided to cancel the current plans and restart from scratch. The crucial turning point of this process came when Swedish artist Jonas Dahlberg was appointed winner of the memorial design competition in February 2014. Dahlberg’s proposal Memory Wound, for the memorial near Utøya, attracted enormous attention. It aroused excitement and anger, and it triggered a conflict that proved difficult to handle.

The thesis contributes to the expanding international field of memory studies. It does so by combining discussions of cultural history and memory politics with theoretical perspectives from media studies. Its primary concern is to discuss general issues that the July 22 memorial process sheds light on: How is collective memory, understood as shared narratives of past events, subject to negotiation? To what degree is the influence of single agents, groups and institutions decisive in the unfolding of memory processes? And what role do cultural tools, such as narratives, signs and media, play in the articulation and spread of particular memory constructs?

The discussions are rooted in close readings of texts produced in the July 22 memorial process. The process as a whole is treated as a form of conversation, where different aspects of the issue are subject to negotiation through different agents’ utterances. The analyses are presented in three separate articles. The first article focuses on the sociocultural interaction between different agents’ use of narrative patterns when referring to the July 22 events. The second article explores how agents from the cultural and political fields and the bureaucracy have explained the reasons for and purposes of establishing national memorials. The third and final article inquire into the effects of one single utterance, the visual presentation of the planned memorial Memory Wound, in the collective remembering after July 22.

The empirical studies throw light on the social, political and cultural complexities which characterize collective remembering. These complexities appear in differing and changing narratives of the July 22 events, in conflicting views on the function of public memory work, and in the multiple and unpredictable effects which follow from the agents’ use of cultural tools. Building on the analyses, the thesis argues that public memory initiatives should be regarded as investments in public deliberation, rather than investments in specific end products. Processes like the national July 22 memorial process, reveal different perspectives on past events and what it means to remember them together. Thus, the point of collective remembering is not to gather around one particular understanding of the past or to reach agreement about a certain symbol of it. The point is rather to search for understanding together, through discussion. In other words, what we share is not the memory, but the negotiations of memory – the continuous and always unfinished conversation about how we should interpret and respond to historical events.