| dc.description.abstract | Karbon fangst og lagring (CCS) er et sentralt redskap i arbeidet med å redusere utslipp av drivhusgasser. CCS-prosjekter imidlertid blitt møtt med motstand på grunn av bekymringer rundt mulig lekkasje til det omkringliggende miljøet. Hvis CO2-lekkasje skjer fra en offshore-lokalitet, finnes det en risiko for at det kan mobilisere giftige grunnstoffer fra havbunnssedimentene, noe som igjen kan ha negative konsekvenser for levende organismer i havet.
Det er dog uklart hvordan den geokjemiske responsen på CO2-lekkasje er relatert til sedimentsammensetning, og om resultatene som er oppnådd i tidligere undersøkelser kan gjenskapes dersom forsøkene utføres ved realistiske trykkforhold.
Denne studien forsøker å besvare disse spørsmålene ved å presentere resultatene fra to CO2-lekkasjeeksperimenter som er blitt gjennomført ved et trykk på 30 bar og ved bruk av et gjennomstrømningskammer. På denne måten kan de naturlige trykkforholdene som finnes på havbunnen, ved kjente CO2-lagringsprosjekter, gjenskapes i laboratoriet. I eksperimentene ble havbunnssedimenter fra to ulike områder utsatt for sjøvann med et forhøyet innhold av CO2, over en periode på 50 dager og med en rate som tilsvarer en sakte, gradvis CO2-lekkasje.
Ved å analysere den geokjemiske og mineralogiske sammensetningen av sedimentene, er dette studiet i stand til å vise at CO2-eksponering kan føre til målbare endringer i sammensetningen av havbunnssedimenter. Det mest kritiske funnet er at arsen og kadmium blir mobilisert fra overflaten av mineralkorn. Disse to grunnstoffene er kjente miljøgifter. Hvis de slipper ut i vannsøylen kan det ha negative konsekvenser for miljøet. Det er imidlertid mulig å vise, ved bruk av en simpel boks modell, at mengden av arsen og kadmium som vil bli sluppet ut er ubetydelig hvis den sammenlignes med bakgrunnskonsentrasjonen i havet. Det skjedde en oppløsning av flusspat i løpet av det ene eksperimentet, men ikke i det andre - til tross for at de ble utsatt for den samme mengden CO2. Den mest sannsynlige forklaringen er at en kombinasjon av lav permeabilitet, som skyldes et høyt innhold av svelleleire, og organiske biofilmer som innkapsler flusspatkornene og forhindrer at CO2 skal løse de opp. Denne studien poengterer at reduksjon-oksidasjonssyklusene til jern og mangan, flusspatinnholdet og sammensetningen av leire-mineraler er de tre faktorene som styrer hvordan naturlige sedimenter reagerer når de blir eksponert for CO2. | |
