Response Technology and Student-centring of Language Education

Abstract

Sammendrag

Mange elever og lærere kjenner i dag til responsteknologi. Dette er teknologiske hjelpemidler som lar eleven kommunisere med læreren gjennom avstemminger på digitale enheter, og som gir læreren et inntrykk av hvordan det går med elevene. Til tross for at denne teknologien er utbredt, finnes det lite forskning på dette feltet i skolen, og spesielt innen språkfag vet vi lite om hvordan teknologien utnyttes og hvilken betydning den har for elevenes læringsprosesser. Denne studien har derfor undersøkt bruken av responsteknologi og hvordan denne bruken oppleves av elever og lærere i språkfag på videregående skole. Et sentralt funn i denne studien er at teknologien fungerer som en ny kommunikasjonskanal, der elevene blir mer aktive, deltakende og medbestemmende i egne læringsprosesser.

Studiens overordnede problemstilling er «Hvordan anvender og opplever videregåendelærere og –elever responsteknologi i språkopplæringen?» Denne undersøkes gjennom tre delstudier basert på observasjoner, intervjuer og spørreskjema ved en videregåendeskole i perioden 2016-2017. I alt deltok 1100 elever og 41 lærere i studien, og det mangfoldige og omfattende datamaterialet dette resulterte i ga grunnlag for et representativt bilde av anvendt responsteknologi i språkfag.

I hovedtrekk viser avhandlingen at responsteknologi, og spesielt tekstfunksjonaliteten, gir elevene en stemme i klasserommet. Slik elevsentrering gjør lærere og elever til samarbeidspartnere i læringsprosessen, der læreren må bruke elevresponsen til å tilpasse innhold og prosedyrer i klasserommet, i stedet for å lage omfattende planer på forhånd. Videre er det lærerens handlinger som tilrettelegger av læringsprosesser som definerer teknologiens rolle i utdanningen. Måten teknologien blir anvendt på kan vektlegge innhold og prosesser, mens teknologien selv kommer i bakgrunnen. For å støtte slik praksis, skisserer avhandlingen generelle retningslinjer for en samtalende/dialogbasert undervisningsmodell, og foreslår en måte å forstå spørsmål og svar på der responsteknologi benyttes. Denne avhandlingen har derfor betydning både for utøvere av språk- og digital didaktikk, men også for forskere og beslutningstakere som er interessert i teknologi anvendt til utdanningsformål.

Summary:

Many students and teachers today are familiar with response technology. These are technological tools which lets the student communicate with the teacher through votes on digital devices, thereby giving the teacher an idea of how the students are doing. Although this technology is widespread, there is little research below higher education level, and particularly in language subjects there is limited knowledge about how this technology is applied and how it influences the students’ learning processes. Therefore, this study has investigated the use of response technology and how this application is experienced by students and teachers of language subjects in upper secondary school. A central finding in this study is that the technology represents a new communication channel, whereby students become more active, participative and involved in their own learning processes.

The overarching research question of the study is "How do upper-secondary teachers and students apply and experience RT in language education?" This is examined through three sub-studies based on observations, interviews and survey at an upper secondary school between 2016 and 2017. In total, 1100 students and 41 teachers participated in the study, and the resulting diverse and extensive data provided a basis for a representative picture of applied response technology in language subjects.

In general, the thesis shows that response technology, and in particular the text functionality, gives students a voice in the classroom. Such student-centring turns teachers and students into collaborators in the learning process, where the teacher must use responses to agilely adapt content and procedures in the classroom, rather than make extensive plans beforehand. Furthermore, the teacher's actions as a facilitator defines the role of technology in education. The way technology is applied may emphasise content and processes, while the technology itself fades into the background. To assist such practices, the thesis outlines general guidelines in its Discursive lecturing model, and suggests a way of understanding questions asked and responses provided with response technology. This thesis therefore carries implications for practitioners of language- and digital didactics, but also for researchers and policy makers interested in the application of technology for educational purposes.