| dc.description.abstract | Bakgrunn: Vi har de siste årene sett en utvikling der legevaktsdistriktene er blitt større, legene mindre mobile og ambulansetjenesten i økende grad utfører selvstendig diagnostikk og behandling på syke og skadde pasienter. Barn er en spesielt utfordrende pasientgruppe med egne problemstillinger, mindre erfaringsgrunnlag og stor fallhøyde. Det finnes så vidt vi vet ingen god oversikt over ambulansetjenestens arbeid med pediatriske pasienter, dette er derfor a særlig interesse å kartlegge.
Metode: Dette er en retrospektiv og deskriptiv oppgave skrevet på grunnlag av ambulansejournalene fra oppdrag til pediatriske pasienter i Sør-Trøndelag i 2011. Inklusjonskriteriet var alder < 13 år på hendelsestidspunktet. Informasjon om pasient, problemstilling, undersøkelse og behandling, samt hvorvidt ambulansepersonellet handlet alene eller med bistand av lege, ble registrert. Rene transportoppdrag og oppdrag uten pasientkontakt ble ekskludert fra videre analyser.
Resultat: Oppdrag til barn under 13 år utgjorde i 2011 omtrent 3,5 % av det totale antallet. 775 journaler inngikk i den videre oppgaven. 56,6% av oppdragene hadde hastegrad «akutt». Det var flest pasienter i de yngste aldersgruppene (0-3 år), og forholdet mellom gutter og jenter var omtrent 3:2.. 65,3% av oppdragene skyldtes sykdom med kramper og pustevansker som dominerende problemstillinger. 34,7% skyldtes skade, hyppigst hodeskade etter fall. Ambulansepersonellet utfører avansert diagnostikk og behandling som kan være livreddende. Legevakt rykket ut ved 16,5% av akutte oppdrag. Anestesilege fra NLA bisto på stedet ved 6,0%. Øvrig bistand fant sted per telefon eller ved at pasienten ble fraktet via lokal lege. Ambulansepersonellet handlet alene ved 65,3% av akutte oppdrag på barn. Dersom legevakten var involvert endte 45,9% i oppmøte. Der ambulansepersonellet handlet alene var tilsvarende tall 9,5%
Konklusjon: Ambulansepersonell har vanligvis lite kontakt med barn i sitt daglige virke.Undervisning og trening med fokus på særlig hyppige og alvorlige problemstillinger er derfor viktig. Legeinvolveringen ved akutte oppdrag på barn er noe høyere enn for befolkningen generelt, men ved majoriteten av oppdragene handler ambulansepersonellet selvstendig. Hvorvidt dette er i tråd med gjeldende lover og regler er et viktig spørsmål som er vanskelig å besvare. Vi som samfunn må derfor bli oss bevisste hvilken organisering vi ønsker av de prehospitale tjenestene i fremtiden, og hvilke konsekvenser dette må få for lovverk og utdanning. | nb_NO |
