Show simple item record

dc.contributor.advisorHjelseth, Arve
dc.contributor.advisorBlekesaune, Arild
dc.contributor.authorAntonsen, Mads Henrik Skauge
dc.date.accessioned2019-10-29T14:40:25Z
dc.date.available2019-10-29T14:40:25Z
dc.date.issued2017
dc.identifier.urihttp://hdl.handle.net/11250/2625233
dc.description.abstractFormålet med denne studien var å undersøke hvilke dimensjoner ved sosial ulikhet som kan forklare rekruttering til og frafall fra organisert barne- og ungdomsidrett i Trondheim. Særlig tok jeg sikte på å undersøke betydningen av de unges sosiale klassebakgrunn, målt på bakgrunn av foreldrenes sosiale klassetilhørighet, ungdommenes subjektive vurdering av familieøkonomiens betydning for deres aktivitetsdeltakelse og ulike mål på kulturelle ressurser (foreldrenes utdanningsnivå og hvor ofte ungdommene leste aviser). Jeg ville drøfte om og for hvem et eventuelt sosialt klasseskille i de unges idrettsdeltakelse er et problem og, i forlengelsen av dette, om det er grunn til bekymring for at den organiserte idretten ikke er åpen for alle. Datamaterialet var Ungdomsundersøkelsen i Trondheim 2009 (UngHiT). Utvalget bestod av skoleelever på første og andre trinn i videregående skole. Analysene bestod av multippel logistisk regresjonsanalyse av henholdsvis rekruttering til (N=2316) og frafall fra (N=2079) organisert idrett. Resultatene viste at ungdommenes sosiale klassebakgrunn kun hadde betydning for frafall fra organisert idrett og at effekten var relativt beskjeden. De unge i familier med dårlig råd hadde noe større sannsynlighet for å slutte i idrettslag enn ungdommer i mer ressurssterke familier. Den organiserte barne- og ungdomsidretten i Trondheim skiller lite og i omtrent lik grad på sosial klassebakgrunn, kjønn og etnisitet. Jentene hadde noe større sannsynlighet for frafall enn guttene og minoritetsungdommene hadde noe mindre sannsynlighet for å begynne i idrettslag enn majoritetsungdommene. Den ulikhetsdimensjonen som hadde klart størst betydning for de unges deltakelse i organisert idrett generelt og for frafall spesielt, var skoleprestasjonene (indeks bestående av standpunktkarakter i matematikk og norsk skriftlig ved siste karakteroppgjør). Resultatet så ikke ut til å være et uttrykk for underliggende sosiale klasseforskjeller i utvalget. For majoritetsungdommene økte sannsynligheten for å være idrettsungdom betydelig med bedre karakterer. Effekten var særlig tydelig for de som gikk på et yrkesfaglig utdanningsprogram. Dette kom av at de skolesvake majoritetsungdommene på de yrkesfaglige utdanningsprogrammene var mer underrepresentert i idrettslagene enn de skolesvake majoritetsungdommene på de studieforberedende utdanningsprogrammene. Minoritetsungdommene hadde like stor, men motsatt effekt av skoleprestasjoner. Sannsynligheten for å slutte med organisert idrett økte betydelig med bedre skoleprestasjoner. Effekten var tydeligst for de som gikk på et studieforberedende utdanningsprogram og dette kom av at de skolesvake minoritetsungdommene på de studieforberedende utdanningsprogrammene, hadde mindre sannsynlighet for å slutte i idrettslag enn de skolesvake minoritetsungdommene på de yrkesfaglige utdanningsprogrammene. I en tid med økende økonomisk ulikhet i samfunnet er det rimelig å anta at klasseskille-problematikken i den organiserte barne- og ungdomsidretten vil ha enda større aktualitet i årene som kommer. På bakgrunn av resultatene i denne studien er min vurdering at den organiserte ungdomsidretten (primært i Trondheim i 2009) virker å ha (et visst) potensial for sosial utjevning ved i større grad å holde på de unge i familier med trang økonomi. Det er imidlertid andre ulikhetsdimensjoner som ser ut til å ha langt større betydning for deltakelse i organisert barne- og ungdomsidrett, særlig de unges skoleprestasjoner. Skolen og den organiserte idretten har visse likhetstrekk som muligens gjør at de som behersker (får gode karakterer) skolens logikk, også vil ha stor sannsynlighet for å være flinke i idrett, finne seg til rette i og bli værende i idrettslagene. De unge som får mindre gode karakterer på skolen kan derfor tenkes å ha mindre forutsetninger for å være flinke i, trives med og fortsette med organisert idrett. Skoleflinke minoritetsungdommer kan tenkes å slutte i idrettslag for å få mer tid til skolearbeid. Dette kan skyldes at disse minoritetsungdommene trolig, i større grad enn ungdommer for øvrig, har større og tidligere ambisjoner om å ta høyere utdanning og få tilgang til attraktive jobber i arbeidsmarkedet. Konklusjonen er at både sosial klassebakgrunn, kjønn og etnisitet er sosiale ulikhetsdimensjoner som virker å ha relativt liten og langt på vei ubetydelig effekt på ungdommenes sannsynlighet for å rekrutteres til og falle fra organisert barne- og ungdomsidrett. De mye omtalte sosiale klasseforskjellene i barne- og ungdomsidretten virker dermed å være noe mindre enn hva man får inntrykk av i det offentlige ordskiftet. På bakgrunn av denne studien kan det virke som at idrettens klasseskille er noe overvurdert og at det er relativt liten grunn til bekymring for at kostnadene i forbindelse med organisert idrettsaktivitet utestenger barn og unge i familier med dårlig råd. På bakgrunn av denne studien kan jeg si at barne- og ungdomsidretten (med særlig gyldighet for situasjonen i Trondheim i 2009) virker å ha en litt skjev sosial profil med noe sterkere feste i de øvre samfunnssjiktene og særlig blant vellykkede skoleelever med majoritetsbakgrunn. Nøkkelord: idrett, ungdom, ulikhet, klasse, økonomi, utdanning, skoleprestasjonernb_NO
dc.language.isonobnb_NO
dc.publisherNTNUnb_NO
dc.titleIdrettens klasseskille - grunn til bekymring? Sosial ulikhet i rekruttering og frafall - En analyse av elever i videregående skole i Trondheimnb_NO
dc.typeMaster thesisnb_NO
dc.subject.nsiVDP::Samfunnsvitenskap: 200nb_NO


Files in this item

Thumbnail

This item appears in the following Collection(s)

Show simple item record