Statlig-kommunalt samarbeid i områdesatsinger. En komparativ studie av statlig-kommunalt samarbeid i områdesatsinger i Trondheim og Drammen

Abstract

I flere europeiske land har man sett tendenser til en opphopning av levekårsproblemer i enkelte områder i store byer. Utsatte områder kjennetegnes av en geografisk konsentrasjon av både fysiske, sosiale og strukturelle utfordringer som på ulike måter truer de kvalitetene som kjennetegner gode bo- og oppvekstområder. Utfordringen er ikke like stor i Norge, men myndighetene tar forhåndsregler for å hindre en negativ utvikling. En måte å møte utfordringen på er gjennom områderettede innsatser hvor stat og kommune samarbeider om en helhetlig utvikling av områdene. Tema for denne oppgaven er dette samarbeidet mellom stat og kommuner i områdesatsinger.

Studien er en komparativ casestudie og tar utgangspunkt i områdesatsingen på Saupstad-Kolstad i Trondheim og områdesatsingen på Fjell i Drammen. De to kommunene er valgt på bakgrunn av at de er relativt like på mange områder, men de skiller seg fra hverandre på et område: organiseringen av satsingene. Studien undersøker hvordan organiseringen av områdesatsingene påvirker det statlig-kommunale samarbeidet. Fire faktorer som har vist seg å være av betydning for organiseringen av satsingen benyttes som analyseverktøy for å undersøke samarbeidet. Disse er: organisasjonsstruktur, politisk og administrativ forankring, rolle- og ansvarsfordeling, samt lokal forankring og medvirkning. Datainnsamlingen som ligger til grunn for studien er semistrukturerte dybdeintervjuer, med ni personer med nær tilknytning til samarbeidene, og dokumentanalyse.

Studien viser at det eksisterer et behov for å samle kunnskap og erfaringer fra satsingene, for å kunne overføre dette til andre satsinger. Det eksisterer også et behov for en arena hvor de som jobber med områdesatsinger kan utveksle erfaringer og lære av hverandre. Statens rolle i satsingene kan langt på vei være løsningen på disse behovene. Studien konkluderer med at organiseringen påvirker det statlig-kommunale samarbeidet.

An accumulation of poor living conditions in certain areas in large cities has been the observed tendency in several European countries. Vulnerable areas are characterized by a geographical concentration of both physical, social and structural challenges that in various ways threaten the qualities that characterize good living areas. The posing threat is not as severe in Norway as in other European countries, but the government are taking precautionary measures to prevent a negative development. One way of approaching the issue is through area-based initiatives where the state and municipalities collaborate about a holistic development of such vulnerable areas, which is the theme for this study.

The study is a comparative case study of the regeneration at Saupstad-Kolstad in Trondheim and at Fjell in Drammen. I chose the two municipalities because they are relatively similar in many aspects yet they differ from each other in one principal condition: the organization of the initiative. This study examines how the organization of the regeneration programs affect the cooperation between the state and municipalities. Four organizational factors: organizational structure, political and administrative anchoring, the division of roles and responsibilities, as well as local anchoring and participation is being used as analytical tools to investigate the collaboration. The data collection used in the study is semi-structured in-depth interviews with nine people with close ties to the collaboration and document analysis.

An important finding is a need to collect knowledge and experience from the initiatives. There is also a need for an arena where those involved in the initiatives can exchange experiences and learn from each other. The state’s role in the initiatives can by far be the solution to these needs. The study concludes that the organization has an impact on the cooperation between the state and the municipalities’.