Datalagringsdirektivet

Abstract

Datalagringsdirektivet EU 2006/24/EF har til hensikt å harmonisere lovgivningen som gjelder lagring av trafikkdata gjennom hele EU området, og gjennom dette gjøre medlemslandene bedre rustet til å bekjempe alvorlig kriminalitet. Direktivet er svært spesifikt for de ulike teknologiene og tjenestene. Innføringen har ført til en politisk kontrovers og samfunnsdebatt som har vært preget av frykten for et storebrorsamfunn på den ene siden og kriminalitetsbekjempelse på den andre. Hvis direktivet skal innføres i Norge så vil dette ha varierende konsekvenser avhengig av hvilken teknologi eller tjeneste man skal lagre trafikkdata for. I det ene ytterpunktet har man de typiske telefontjenestene som baserer fakturering på samtaledata som lagres i dag. Forskjellen ved en innføring er at man vil få en noe lengre lagringstid. I det andre ytterpunktet har man e-post som aldri vært underlagt en slik form for lagringskrav og fører med seg noe helt nytt både i forhold til personvern og teknisk implementasjon. Den tekniske løsningen vil hverken være krevende eller dramatisk, men representerer et skille hvor man går fra å lagre trafikkdata av nødvendighet til å lagre de av potensiell nytteverdi i en kriminaletterforskning. Jeg foreslår en løsning for å sentralisere lagringen av trafikkdata, løsningen vil kunne bedre påliteligheten, integriteten og personvernet men vil også øke kompleksiteten. Trafikkdata har i mange konkrete eksempler bidratt til etterforskningen og oppklaringen av det som kan kalles alvorlig kriminalitet. Dette er illustrert gjennom en rekke eksempler. Det finnes et stort antall måter å forsøke å unngå registrering av trafikkdata på. De mest vanlige metodene og tjenestene har blitt undersøkt hvorvidt de er effektive og satt i en sammenheng med direktivet.