| dc.description.abstract | I det norske markedet har regionale kraftselskaper vært de dominerende aktørene innen fiberbasert bredbåndsaksess til privatkunder, også kalt fiber til hjemmet eller FTTH. Ettersom kraftselskaper har utbygging og drift av infrastruktur som sin kjernevirksomhet, vil det være aktuelt å sette ut deler av aktivitetene i verdikjeden til andre aktører. Franchising er en måte å gjøre dette på. Per i dag finnes det kun én franchisemodell i det norske FTTH-markedet. Denne forutsetter imidlertid at man implementerer et lukket aksessnett, hvor franchisetilbyder er eneste tjenesteleverandør. Derfor synes det å være et marked for en franchisemodell for åpne nett. Denne oppgaven presenterer en analyse som redegjør for mulighetene for å skape en åpen franchisemodell. Herunder diskuteres mulige aktører og synergieffekter, eierskap, ansvars- og rollefordeling, kontraktsmessige problemstillinger, markedsføring, risiko og økonomiske aspekter. Det gis også et forslag til teknisk arkitektur. En åpen franchisemodell kan organiseres på flere måter når det gjelder eierskap av infrastruktur og ansvarsfordeling. Dette definerer franchisevarianten, hvilket bør være mest mulig lik den som benyttes i den lukkede franchisemodellen. Derfor bør franchisetaker gjøre alle lokale investeringer, samt drive salg og markedsføring selv, mens franchisetilbyder gir opplæring, skaffer tjenestetilbud og overvåker nettet. For å gi franchisetaker forutsigbarhet bør provisjonene fra tjenestesalget hovedsakelig være basert på fastsatte beløp. Tjenesteleverandørene faktureres basert på tjenestesalg, men også en månedlig tilkoblingsavgift eller en engangsavgift ved avtaleinngåelse kan være aktuelt. Tjenesteleverandørene bør stå ansvarlig for å fakturere kunden for tjenestebruk. Etableringsavgiften som sluttkundene faktureres ved tilkobling avgjør risikofordeling mellom netteier og sluttkunde. Jo lavere denne settes, jo større risiko tar netteier. Sannsynligvis vil det være fornuftig å benytte den samme etableringsavgiften i alle nett i samme franchise. Gjennom SLA regulerer man de avtalevilkår og tjenestegarantier som gjelder mellom partene. Her, eventuelt i øvrige franchiseavtaler, kan man tilrettelegge for at franchisetaker om ønskelig gis muligheten til å tre ut av forretningssamarbeidet etter endt avtaleperiode. Bindingstiden i et franchisesamarbeid kan variere, men en periode på 3-5 år kan være et veiledende utgangspunkt. Det finnes en lang rekke leverandører av nettkomponenter og teknologi til FTTH-nett. Noen leverer komplette løsninger mens andre er mer spesialiserte. Det foreslås en teknisk arkitektur basert på komponenter fra Cisco og PacketFront. Dette er imidlertid bare én av mange mulige løsninger. I en åpen franchisemodell vil man kunne oppnå en rekke fordeler. Foruten de generelle fordelene, vil markedsmekanismene kunne medføre bedre kvalitet, pris og tjenesteutvalg. Dette er også noe de mindre netteierne vil kunne dra nytte av. Det er heller ikke umulig at de økonomiske rammebetingelsene vil kunne bli bedre sammenlignet med en lukket franchisemodell. Likevel vil ikke nødvendigvis franchisetaker komme bedre ut økonomisk, ettersom lønnsomheten er sterkt avhengig av tjenestesalget. Her har den lukkede franchisemodellen vist sterke resultater. Ettersom det norske FTTH-markedet befinner seg på et umodent stadium er det utfordrende å lykkes alene som operatør av et åpent nett. Derfor vil et samarbeid gjennom en åpen franchisemodell kunne være en løsning. Dette vil i tillegg kunne bidra til økt utbredelse av åpne nett i det norske markedet for øvrig. | nb_NO |
