Åpen Kanal: Ytringsrett og distribuert samhandling

Abstract

Foreningen Åpen kanal er Norges første og eneste initiativtaker til å sikre allmennheten en ytringsrett i fjernsynet. Ytringsrett er en reell ytringsfrihet der man blir gitt tilgang til en kanal for fri ytring. For at allmennheten skal ha en ytringsrett i TV-mediet er det ikke tilstrekkelig å kun sørge for fravær av sensur slik ytringsfriheten praktiseres i dag, det må også sørges for at TV-kanalen eksisterer og at den er åpen. En åpen kanal kan ikke ekskludere noen verken på bakgrunn av bosted, økonomi eller kompetanse. Denne masteroppgaven er en realisering av Åpen kanal fra ende til ende. I praktiske forsøk med distribuert samhandling og telepresence vil jeg argumentere for hvordan man kan skape en nærhet mellom deltakerne til tross for geografiske avstander. Jeg vil også avdekke hvilke tiltak som er gjort og må gjøres for at organisasjoner og enkeltindivider skal komme frem med sin mening til tross for en begrenset økonomi. Jeg har realisert en sentral infrastruktur der kontribusjon og publisering av innhold kan skje med utstyr de fleste har tilgang på. Det er viktig at tjenesten blir så brukervennlig at deltakere uten IT-kompetanse kan ytre seg. Infrastrukturen er den første i sitt slag og byr på mange utfordringer både organisatorisk og teknisk. Den har i skrivende stund blitt prøvd ut av deltakerne i Åpen kanal og deltakerne fant at det som gjør Åpen kanal så unik er også det som gjør den så vanskelig i bruk. For at kostnadene skal holdes nede i en kanal der medlemstallet forventes å stige raskt og produsentene vil være spredd over det ganske land, er hele infrastrukturen nettbasert. I den første implementasjonen av systemet måtte deltakerne laste opp innslagene til den sentrale serveren med en FTP-klient. Her måtte de forholde seg til IP-adresse, brukernavn og passord samt et grensesnitt de færreste var kjent med. Dette har begrenset tilfanget av innhold til kanalen. Det er besluttet at Åpen kanal skal sende på det nye digitale bakkenettet. I forkant av sendingen er kanalen avhengig av å ha en viss størrelse på arkivet for å sikre severdighet og kontinuitet. I samråd med foreningen (der jeg fungerer som daglig leder), ble det derfor prioritert å utvikle et brukervennlig opplastingssystem i denne oppgaven. Utviklingen har vært vellykket, men det er et stort potensiale for forbedring, spesielt med tanke på feilhåndtering og redundans. Pålitelighet og ytelse vil bli drøftet av andre master studenter ved NTNU. Det er også ønskelig med en videreutvikling av TV-avviklingssystemet som ble testet ut i denne oppgaven. Ideelt sett bør all kommunikasjon med systemet foregå via et felles Web-basert grensesnitt der brukeren ikke trenger forholde seg til bakenforliggende prosesser. Det er svært lite utvikling som gjenstår før vi har fått til det. En større utfordring er kostnaden ved sending på TV nettet. Åpen kanal er avhengig av at distributør blir pålagt formidlingsplikt for å være åpen. Stortingets intensjoner med kanalen er ikke i overensstemmelse med departementets krav til distributøren NTV. Det er kommersielle vilkår som råder og skal KKD legge til rette for at Åpen kanal blir en realitet må departementet bruke de erfaringer som finnes fra andre land. Der man har realisert Public acceess konsepter har, man også pålagt formidlingsplikt av den enkle grunn at kanalen skal være åpen og ikke legge opp til at deltakerne må drive kommersiell virksomhet. At departementet er avventende i forhold til realiseringen av Åpen kanal kan tilskrives at konseptet er nytt i Norge og at de frykter medieforvaltningen vil få en umulig jobb dersom alle slipper til. I samarbeid med foreningen Åpen kanal er en redaktørmodell utredet på bakgrunn av erfaringer man har gjort i de tyske åpne kanalene gjennom 20 år. En deltakerstyrt kanal der produsentene har selvstendig redaktøransvar fungerer godt der. For at vi skal får vist at dette også vil gjelde i Norge er det ønskelig med en pilotdrift av Åpen kanal. I denne oppgaven prosjekteres et år med utprøving under forutsetning av statlig støtte. Det er å håpe at Åpen kanal, gitt en slik mulighet, kan bidra til ikke bare å bevise verdien av public access men videreutvikle konseptet. Åpen kanal i Norge har en unik tilgang på ressurser for distribuert samhandling og utprøving av nyskapende videoteknikk. Med eksperimenter ved Høgskolen i Lillehammer og kunnskap ervervet gjennom studiet ved NTNU ønsker jeg her å belyse verdien av kommende teknologi i en distribuert samhandling. Forsøkene har vist at objektbasert videoproduksjon gir større fleksibilitet i komposisjonen av delte virtuelle rom samt at det kan løse utfordringer med linjekapasitet i samhandlingsnettverket. Åpen kanal er til for deltakerne. Det er derfor viktig at man klarer å skape debattarenaer der deltakerne føler en nærhet til hverandre til tross for den geografiske avstanden i mellom dem. Teknikker for å oppnå blikkontakt blir i oppgaven prøvd ut i praksis. Hvordan miljøet ellers påvirker følelsen av nærhet blir også studert. Avslutningsvis blir teknikker for å realisere 3-dimensjonale konferanser realisert og dybdesyn drøftet i forhold til verdien av nærhet. Et permanent system for distribuert samhandling blir ikke implementert i denne oppgaven. Realiseringen av virtuelle rom i sanntid krever mye prosesseringskraft og må i dag utføres på kostbare hardware-enheter. Men man er svært nær å få dette til på konvensjonelle PC-er (Baker, 2003). Det regnes derfor som hensiktsmessig for Åpen kanal å høste konseptuelle erfaringer på lånt utstyr (v/HiL og HiG) frem til teknologien blir rimelig og tilgjengelig for alle.