«Tesligeste skall ieg och lyde en stor nød mett tisze bergmend y winther». Telemarksopprøret 1540 – et unngåelig opprør

Abstract

Det norske sjølstendighetstapet i 1536/37 innebar at danske adelsmenn kom til å dominere norske forvaltningsposter og embeter i enda større grad enn i tida før. Videre forsvant det norske riksrådet, og innføringen av den lutherske kirkeordningen innebar at kirka fikk godset sitt overdratt til kongen. Kongens menn i Norge manglet ofte kunnskap om og erfaring med norske bønder, avstander, terreng og andre forhold. Dette resulterte dermed i ei rekke større og mindre kulturmøter mellom den utenlandske øvrigheten og den norske allmuen. I denne artikkelen argumenterer jeg for at telemarksopprøret i 1540 er ett slikt kulturmøte. Med vekt på den kulturelle avstanden mellom norske bønder, tyske bergmenn, danske lensherrer og kongen sjøl, søker jeg én av hovedforklaringene på opprøret i den danske kongens fremmedgjorte forhold til det norske riket. Kristian 3.s manglende erfaring med norske forhold gjorde at han hadde dårlige forutsetninger for å håndtere den raskt økende spenningen som oppstod etter bergverksinitiativene hans i Telemark, til tross for at han fikk løpende advarsler fra hovedlensherren på Akershus. Dette må sees i lys av at kongen og telemarksbøndene soknet til hver sin kultursfære, og at disse bare i liten grad overlappet hverandre.