Voksens kommunikasjonsmønstre i møte med barn som har ulike hørselsstatuser - Observasjoner i to barnehager som har et barn med cochleaimplantat

Abstract

Bakgrunn og problemstilling: Jeg arbeider i en barnehage som gir tilbud til barn med nedsatt hørsel og til barn som har normal hørsel. Her opplever jeg at vi voksne kommuniserer på ulike måter med barna. Selvsagt er det individuelle forskjeller både hos barn og voksne som tilsier at det er slik. Men jeg begynte å undres på om noe av forskjellene kan tilskrives barnas hørselsstatus? Dermed endte jeg opp med følgende problemstilling: Hvilke forskjeller kan man finne i voksnes kommunikasjonsmønstre i deres møte med barn som har ulike hørselsstatuser? Metode: Dette er en kvalitativ studie der jeg har observert i to barnehager som hver har et barn med nedsatt hørsel. Det var den voksne sine kommunikasjonsmønstre som var mitt fokus i observasjonene. Sammen med den voksne tok jeg opptak av fri lek, måltid og lyttestimulerende aktiviteter der barnet med nedsatt hørsel og en til to normalt hørende barn deltok sammen med den voksne. Funn og oppsummering: Jeg fant forskjeller i voksnes kommunikasjonsmønstre, og vil her fremheve følgende områder: Blikk og blikkontakt: Jeg observerte at de to voksne som hadde lengre og oftere blikkontakt, eller blikk på barnet med nedsatt hørsel. Dette gjaldt både i lek og mer voksenstyrte aktiviteter. Denne forskjellen tilskrives barnets hørselsstatus, da barn med nedsatt hørsel er avhengige av visuell informasjon og også selv bruker blikket til å oppfatte og forstå mest mulig i omgivelsene. Nærhet til barnet: Den voksne oppholdt seg generelt i nærheten av barnet med nedsatt hørsel. Dette for å sikre barnet gode lytteforhold for talespråket ved å være nært taleprosessoren i CI, slik at støy ellers i rommet kommer mer i bakgrunnen. Gjentagelse av ord, utfyllende setninger: Barn lærer ord og begreper gjennom å høre ordene brukt i ulike sammenhenger, selv om talespråket ikke er rettet spesielt mot barnet. Barn med nedsatt hørsel har ikke samme tilgang til tilfeldig læring. Dette ser jeg at de voksne i disse to barnehagene kompenserer for. Anne ved å gjenta ord flere ganger, gjerne med prosodiske virkemidler og noen tegn. Tone gjentar ord i mindre grad, men hun når hun gjentar ord bruker hun tegn som støtte eller tegnspråk for å sikre barnets forståelse.