Fallacies when Evaluating Digital Evidence Among Prosecutors in the Norwegian Police Service
Abstract
Digitale bevis har vært en naturlig del av bevisbildet i retten i flere år, men fortsatt ser det ut til at digitale bevis skaper usikkerhetsmomenter. Rettsvesenets manglende forståelse for digitale bevis kan potensielt føre til feilslutninger som kan påvirke hvordan digitale bevis blir oppfattet, vurdert og veid i retten. Spesielt kan dette være en utfordring i rettssystemer hvor bevis sjelden blir avvist av retten, men hvor de istedenfor blir inkludert i en samlet helhetsvurdering av bevis. Mens det har vært forsket en del på de tekniske elementene omkring digitale bevis, så har det vært forsket lite på hvordan påtalejuristen vurderer og veier digitale bevis. Denne masteroppgaven presenterer en unik saksstudie som utforsker hvordan påtalejuristen i norsk politi vurderer digitale bevis i 3 fiktive komplekse straffesaksscenarier. De fiktive straffesakene inkluderer mistenkt- og vitneavhør, politirapporter og bakgrunnsinformasjon – og hvor alt er knyttet sammen med de digitale bevisene for å skape en naturtro bevisvurderingssituasjon for påtalejuristen. Resultatet av saksstudien indikerer at uten en bedre forståelse av digitale bevis blant påtalejurister i norsk politi, så vil vi risikere justisfeil. Digital evidence has been a part of the evidential picture in courtrooms for several years, but uncertainty still seems to surround them. The digital evidence literacy of the judiciary can potentially introduce fallacies of how the digital evidence is perceived, evaluated and weighed. This could especially present a challenge in legal systems where evidence rarely is dismissed by the court but taken into a total consideration of evidence during court proceedings. While there has been a lot of research on the ever-changing technical elements of digital evidence, there has been little research presented on how the police prosecutor evaluate and weigh the different digital evidence. This thesis presents a unique case study which explores how the Norwegian Police Prosecutor evaluates digital evidence in three created complex criminal cases. The fictive criminal cases included suspect and witness statements, police reports and background information, which all interconnected with the different digital evidence artefacts, simulating the real-life situation of evidence evaluation for the prosecutor. The results of the case study indicate that without a clearer understanding of the intricacies of digital evidence among police prosecutors in the Norwegian Police Service, we risk errors of justice.