En samlet evaluering av BVP-metodens prestasjon i tre norske bygg- og anleggsprosjekter

Abstract

Gjennom en litteraturstudie ble det kartlagt utfordringer ved den tradisjonelle innkjøps- og prosjektstyringsmetoden i bygg- og anleggsbransjen. Videre ble det forklart at lav produktivitetsvekst, økende kostnader og kvalitetsutfordringer preger bransjen. Som et tiltak for å forbedre produktiviteten, valgte Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) å gjennomføre en pilotering av Best Value Procurement (BVP). Metoden har bidratt til gode prosjektresultater i USA og Nederland, som gir forhåpninger om det samme i Norge.

I sammenheng med piloteringen var det interessant å kartlegge hvordan å evaluere BVP-metoden og dokumentere i hvor stor grad metoden presterer opp mot mer tradisjonelle metoder. Dette ble adressert ved å gjennomføre tre separate sluttevalueringer, E1: Metrobuss, E2: Ranheimsfjæra barnehage og E3: E6 Arnkvern - Moelv. De førstnevnte ble evaluert frem til endt konkretiseringsfase, mens den tredje ble gjennomført frem til et halvt år inn i utførelsesfasen. E1: Metrobuss ble gjennomført i sammenheng med forstudien høsten 2017 og de to andre ble målt i sammenheng med den aktuelle studien. Hensikten bak studien var å besvare følgende forskningsspørsmål:

1. Hva var resultatet fra E2: Ranheimsfjæra barnehage og E3: E6 Arnkvern - Moelv og hvordan kan resultatet si noe om BVP-metodens prestasjon i case-prosjektene? 2. Hva kan man si om BVP-metodens prestasjon som helhet basert på resultatene fra E1: Metrobuss, E2: Ranheimsfjæra barnehage og E3: E6 Arnkvern - Moelv?

Forskningsspørsmålet ble besvart ved bruk av en holistisk casestudie og et «multiple-case design». BVP-prosjektene ble brukt som case-prosjekter og lignende tradisjonelle prosjekter ble brukt som referanseprosjekt. Ved utformingen av en BVP-spesifikk evalueringsmodell, ble evalueringsmodellen fra forstudien brukt som utgangspunkt. Denne modellen var videre basert på Bygg21 sin evalueringsmodell, som sammen med erfaringene fra forstudien og eksterne tilbakemeldinger, la grunnlaget for den videreutviklede modellen.

De individuelle evalueringene og det sammenslåtte resultatet viste jevne prestasjoner for metodene. Ved en nøyere analyse kom det derimot frem at BVP presterte noe dårligere enn tradisjonell metode. Studien kunne derfor ikke konkludere med at BVP effektiviserte anskaffelsesprosessen eller forbedret fremdriften, kostnadsaspektet eller opplevelsen til aktørene. Det ble derimot trukket frem at BVP-metoden er en ny metode i Norge og trenger videre innarbeiding og utprøving før man kan komme med en endelig konklusjon.

Hvorvidt resultatene var gyldige ble diskutert i sammenheng med studiens svakheter og prosjektenes bruk av BVP. Det ble funnet at modellen og prosessen trenger videre forbedringer ved senere evalueringer. Det ble også funnet at case-prosjektene ikke nødvendigvis praktiserte BVP-metoden slik den er tiltenkt. Dette stilte spørsmålene om det er behov for BVP og hvorvidt det lagt til rette for metoden i norske prosjekter. Avslutningsvis ble det oppfordret til å fortsette bearbeidingen av evalueringsmodellen og fortsette evalueringene av BVP-prosjekter. Aktørene involvert ble også oppfordret til å finne en løsning på de juridiske utfordringene som kan svekke studiene.